De gode hjelperne

Tilbudet er gratis. Målet er å hjelpe.
Den uavhengige sosialtjenesten, DUS, drives av sosionomstudenter i praksis og på fritiden.

PÅ DUS-KONTORET i Verksgaten 31 sitter en pen, eldre dame i rød genser. En blomsterbrosje er vakkert dandert over det ene brystet. Sosionomstudentene Marie Hartmann Lura, Marianne Buer og Elin Hemnes serverer kaffe og kjeks. Atmosfæren er avslappet. Her står ingen i kø.

Kvinnen trenger hjelp. Hun vil ha en bekreftelse på at mannen Frelsesarmeen har hjulpet henne med å spore opp, er hennes biologiske far.

EN DNA-TEST vil gi det endelige svaret, men det er slett ikke enkelt å få til.

– Hele livet har vært preget av savnet og letingen etter mine rette foreldre. Jeg vil ha fred på gamlehjemmet. Ikke angre på at jeg aldri gjorde nok for å få svar, sier hun.

Fem måneder gammel ble hun plassert hos fosterforeldre i en liten bygd ikke langt fra morens hjemplass. All kontakt ble brutt. Moren ble nektet kontakt med barnet hun ga fra seg.

– Synes du ikke vi er gode nok, spurte stefaren og brysket seg når hun nevnte sine biologiske foreldre. Samtidig brukte han det når det passet seg slik:

– Nå må du ikke bli lik moren din. Kommentarene kunne være nådeløse. På den lille plassen hun vokste opp, visste alle at jenta ikke var ektefødt, men ingen måtte nevne det. 

SOM VOKSEN tok hun kontakt med mor. I det stille. For ikke å såre fosterforeldrene. Senere traff hun sin biologiske far og hans nye kone. Et fint møte. Han var hyggelig, forsto godt at hun hadde oppsøkt ham. Men hun måtte forbli en hemmelighet. All korrespondanse, julekort og brev, måtte sendes til kontoret. DNA-testen hun ba om, ville han ikke ta. Nå er alle døde. Hun hørte ikke til i hans liv og ikke i fosterforeldrenes liv.

– Jentene på DUS har vært fantastiske mot meg. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skulle gjort uten dem, sier hun. For veien har vært lang og kronglete. På DUS har de skaffet henne fri rettshjelp, hjulpet henne med å skrive brev og ta telefoner til de rette instansene. De har vært moralsk støtte og har fulgt henne fremover, skritt for skritt. Nå håper hun at DNA spor i dødsboet kan bevise hvor hun hører til, og dermed gi henne den rettmessige delen av arven. En symbolsk sum.

– VI SKAL MØTE FOLK som kommer hit med et smil, men problemene skal vi ta på alvor. Marita Hartmann Lura flirer av slagordet hun har laget selv, men ingen skal være i tvil om at hun mener alvor. I dag betjener hun Den uavhengige sosialrådgivningen sammen med Marianne Buer og Elin Hemnes. Alle tre går andre året på sosionomstudiet

ved Universitetet i Stavanger. På høsten er DUS praksissted for sosionomstudentene.

Vår og vinter er det frivillige sosionomstudenter som stiller seg til disposisjon. Tilbudet er gratis og terskelen for å be om hjelp skal være lav.

– DUS skal være et sted folk kan komme med små og store problemer. Vi kan hjelpe med alt fra å skrive en enkel søknad eller CV og printe ut ledige stillinger fra internett til mer kompliserte saker som den du nettopp har blitt fortalt, forklarer Hartman Lura.

– Vet vi ikke svaret på det de lurer på, henter vi inn råd og hjelp fra andre instanser, forklarer hun.
– Hvem kan komme hit?

– ALLE SOM TRENGER HJELP kan komme hit. Ingen problemer er for små, og ingen skal komme hit forgjeves.

– Og vi har kapasitet til å ta imot flere enn det vi gjør i dag, sier Hemnes. Noen som Kontakter DUS, har dårlig erfaring med sosialkontorene.

– Når vi ringer sosialkontoret på vegne av folk som kommer hit, skjønner jeg at enkelte føler seg avviste, sier Marianne Buer. Jeg registrer jo hvordan de behandler meg som ikke er bruker.

– Sosialkontorene har ikke plikt til å fortelle brukerne om deres rettigheter. Ofte må klientene selv vite hva de har krav på. Noe som er krevende og fordrer store kunnskaper om systemet, forklarer Marita Hartmann Lura. Jentene Forklarer hvordan DUS jobber for brukeren. Sjekker lover og regelverk for å finne hvilke rettigheter personen har.

– Det er selvfølgelig forskjell på hvem man møter i den andre enden av telefonen, skyter Elin Hemnes inn. Det er vel slik at de «hyggelige» personene ved de offentlige hjelpekontorene blir brukt opp og utbrendt.

ÅPEN DØR: – Vi skal få det til sammen. Elin Hemnes, bakerst, Marita Hartmann Lura og Marianne Buer står klare til å ta fatt i problemene folk kommer med.

SOSIONOMSTUDIET er et treårig studium. Studentene har fag som psykologi, juss, samfunnskunnskap, etikk og sosialpolitikk i fagkretsen. Etter endt utdannelse finner mange veien til trygdekontor, barnehjem, Pedagogisk psykologisk tjeneste (PPT), barnevern og sosialkontor. De skal lære seg å løse og forebygge sosiale problemer.

– Derfor er den praksisen vi får her ved DUS, veldig viktig, forklarer Hemnes. Folk som lar oss hjelpe dem, hjelper oss. Vi øker kompetansen vår, forklarer hun.

FAGLIG KVALITET blir sikret ved at de jobber sammen. Det er alltid to studenter som tar imot personen som oppsøker kontoret. Hver tirsdag får de veiledning av lærere ved skolen. 

– Det er stor forskjell på teori og praksis, sier Hartmann Lura. Første timen var jeg ekstremt fokusert på hvordan jeg møtte klienten. Er jeg lyttende nok nå, virker jeg engasjert? Praksisveilederen har fortalt at det eneste hun klarte ved første møte var å si navnet sitt riktig. Jentene ler. De kjenner seg igjen. Erfaringen har senket skuldrene. Ansiktene ser vennlige ut og lytteferdighetene er upåklagelige. De aller viktigste egenskapene hadde de med seg i bagasjen før de satte seg på skolebenken; engasjementet og viljen til å være der for mennesker som trenger hjelp.