«Medisinsk teknisk ingeniørutdanning i Stavanger»

Innholdsfortegnelse

Bakgrunn
Utdanningstilbud i Stavanger
Jobbsituasjonen
Undervisningsoppleggets enkelte temaer
Laboratoriearbeider
Evalueringsformer
Pedagogisk opplegg
Kapasitet
Konklusjon

Bakgrunn

Definisjoner

Medisinsk teknikk defineres gjerne som «det fagfelt som omhandler tekniske kunnskaper og innretninger anvendt i medisin». Medisinsk teknisk utstyr (MTU) kan da defineres som «teknisk utstyr som er spesielt konstruert og/eller markedsført for bruk i helsesektoren og som ikke vedrører drift av bygninger». Denne definisjon er meget vid, og de forskjellige medisinsk tekniske miljøene/avdelingene foretar gjerne sine egne praktiske avgrensninger.

I de engelsktalende land har det i mange år eksistert flere forskjellige betegnelser som ligger i nærheten av medisinsk teknikk. Noen eksempler er: Biophysics, hospital physics, bionics, bioengineering, biomedical engineering og clinical engineering. Det eksisterer på samme måte en rekke betegnelser på de som arbeider i fagområdet: Bioengineer, biomedical engineer, medical engineer, clinical engineer og hospital engineer.

Etterhvert ser det ut til at to hovedbegreper blir stående:

Det første begrepet innebærer løsning av problemer av mer teoretisk natur, grunnforskningsorientert og gjerne nært knyttet til anvendt fysiologi. En som arbeider innen dette området vil som oftest, dersom vedkommende har sin utdanning innen naturvitenskap, være tilknyttet et team, hvor andre medlemmer er vitenskapsfolk fra medisinske disipliner, eller selv være utdannet interdisiplinært, i praksis ofte ha både en naturvitenskapelig og en medisinsk utdanning.

Clinical engineering er mer orientert mot anvendt forskning og utvikling av teknologi og mot daglig drift og kvalitetssikring. Det er imidlertid ingen fast grense mellom disse to områdene.

I Norge har vi ikke hatt en slik differensiering i begrepene. Biomedisinsk teknikk og medisinsk teknikk går om hverandre og dekker begge retninger. Det ser imidlertid nå ut for at biomedisinsk teknikk brukes om den mer forskningsmessige siden av faget og medisinsk teknikk da dekker den driftsmessige siden. I tråd med tilrådinger fra arbeidsgrupper under International Federation on Medical and Biological Engineering (IFMBE) og andre, er det begrepet Clinical engineering som etterhvert er blitt det korrekte engelske begrepet som best svarer til vårt medisinsk teknikk.

En rapport fra Ofstadutvalget gir forøvrig en del definisjoner på fagområder innenfor medisinsk teknologi:

Biofysikk: Anvendelse av fysiske metoder og utstyr i forbindelse med undersøkelse av biologisk materiale.

Medisinsk fysikk: Anvendelse av fysiske metoder og utstyr for diagnostisering og behandling. Omfatter eksempelvis medisinsk strålingsfysikk, nukleærmedisinsk fysikk og audiofysikk.

Medisinsk strålefysikk: Omfatter strålehygiene og klinisk fysikk, eksempelvis doseplanlegging og strålingsterapi.

Vi har ingen allment akseptert betegnelse på utøverne utover begrepet medisinsk teknisk personell. Derimot har vi en rekke navn på utøvere som arbeider helt eller delvis innen fagområdet medisinsk teknikk: medisinsk tekniske laboratorieingeniører (arbeider normalt på klinisk kjemiske laboratorier), protese teknikere, perfusjonister o.l.

Betegnelsen elektromedisinsk utstyr må også nevnes. Slikt utstyr er elektriske apparater, utstyr m.v. som brukes i forbindelse med medisinsk behandling, overvåkning e.l. av mennesker og dyr. Dette er en snevrere definisjon enn MTU, og den er innført i forbindelse med norske forskrifter for denne delen av MTU.

Omfanget av medisinsk teknisk utstyr

Det finnes ingen sikre tall for volumet av medisinsk teknisk utstyr ved norske sykehus. NOU 1982:8 anslår imidlertid gjenkjøpsverdien i 1980 til omlag 23 milliarder kroner. Trolig er dette tall fordoblet fra 1980 til i dag. Omsetningen i 1980 anslås til omlag 500 millioner kroner. Dersom man regner at vedlikeholdsinnsatsen bør være på 4% av gjenkjøpsverdien, vil en slik innsats ligge på 80 240 millioner kroner pr år.

Det er altså et betydelig utstyrsvolum som skal holdes i orden. Det medisinsk tekniske utstyret blir dertil stadig mer teknisk avansert og komplisert.

Behov for medisinsk teknisk kompetanse

Øystein Jensen og Sverre Grimnes sier i forordet til sin bok, «Elektromedisinsk utstyr», følgende:

«Det manglende utdanningstilbud i fagområdet medisinsk teknikk står i skarp kontrast til fagområdets akselererende betydning de siste tyve år. Trolig er fagområdet medisinsk teknikk den faktor som ved siden av «eldrebølgen» vil ha den største innvirkning på fremtidens helsevesen.

Det er i dag en rivende utvikling i materialteknologi for proteser, transplantasjonsteknikk, avbildingsteknikk og generelt noninvasiv behandlingsmetodikk der selv kompliserte tilstander kan behandles poliklinisk eller med meget kort liggetid på sykehuset.

Rådet for medisinsk forskning (RMF) under Norges Allmennvitenskapelige forskningsråd (NAVF) har i en utredning til Helsedirektoratet (Gjoneutvalgets rapport) konstatert blant annet at en viktig tendens i dagens teknologiutvikling nettopp er forenkling av diagnostiske og terapeutiske prosedyrer. Denne utvikling vil trolig skyte fart i de nærmeste ti år, og har sammenheng med økende bruk av informasjonsteknologi på alle plan.»

Innenfor sykehus o.l.

Leverandører av MTU har normalt et servicetilbud til sykehusene. Kostnader og responstid (tid fra problem meldes, til utbedring er foretatt), varierer med typen serviceavtale og sykehusets geografiske plassering. Dette er én grunn til at mange sykehus ønsker hva vi kunne kalle en sykehusintern medisinsk teknisk kompetanse, svært ofte organisert i en medisinsk teknisk avdeling (MTA).

Vedlikeholdsfunksjonen er imidlertid ikke eneste grunn til et slikt ønske. Det er en rekke andre funksjoner å ivareta:

Vurdering og bistand ved innkjøp av MTU

Det nedlegges gjerne et betydelig arbeid i spesifisering av krav og funksjoner sett fra medisinsk side. Det er et uttalt behov for en teknisk vurdering og rådgivning i tillegg.

Mottakskontroll av MTU

Skal man kunne gjøre full bruk av garantiordninger som gis ved kjøp, må utstyret ved mottaking kontrolleres at det holder de gitte spesifikasjoner og at leveransen er komplett. Utstyret bør så gjennomgå en teknisk test ved garantitidens utløp.

Kontroll vedrørende elektrisk og mekanisk sikkerhet, funksjonskontroll, kalibrering m.m.

Pasientenes og personalets sikkerhet er av største betydning. Sikkerhetsbegrepet gjelder ikke bare risiko for elektrisk støt, brannskade osv., men utstyrets totale tilstand må medregnes. Dette gir behov for funksjonskontroll og kalibrering, slik at måleresultater og/eller doseringer blir korrekte.

Opplæringsfunksjoner overfor helsepersonellet

Sikkerhet gjelder også riktig bruk av utstyret. Helsepersonellet får liten eller ingen opplæring i medisinsk teknikk i sin grunnutdannelse. Systematisk etterutdanning er ønskelig, og medisinsk teknisk personell kan bistå med dette. En like viktig del er teknisk veiledning direkte overfor avdelinger og enkeltpersoner.

Utvikling og spesialtilpasning

Spesielle behov og forskjellige utstyrstyper brukt sammen, krever teknisk innsats på det enkelte sykehus. Særlig ved større sykehus hvor det i noen grad foregår medisinsk forskning, vil slike tekniske oppgaver være aktuelle.

Måleteknisk assistanse

Enkelte undersøkelser/operasjoner er så teknisk kompliserte, at teknisk personell inngår som en del av «teamet», f eks kjøring av hjerte-lungemaskin ved hjerteoperasjoner.

Kartotekføring

I følge forskrifter er sykehuset pliktig til å føre et utstyrskartotek over elektromedisinsk utstyr. Dette kartotek skal også inneholde påtegninger ved alle reparasjoner, modifiseringer o.l.

Det eksisterer ulike oppfatninger om balansen mellom bruk av intern og ekstern medisinsk teknisk arbeidsinnsats ved sykehusene. En ting er den direkte økonomiske siden, dersom man ser vedlikeholdsfunksjonen isolert. Et annet forhold er at mange av de arbeidsoppgavene som er listet opp i det foregående, vanskelig lar seg gjennomføre i praksis ved utelukkende ekstern arbeidsinnsats.

En rekke av punktene ovenfor vil inngå i et større kvalitetssikringssystem. Sykehusene er forpliktet til å ha et kvalitetssikringssystem, og et slikt system innbefatter såvel det medisinsk tekniske utstyret som bruken av det. Internkontrollforskriften gjelder nå også hele sykehusdriften.

Det kan slås fast at det trenges en skikkelig medisinsk teknisk kompetanse ved norske sykehus, som skal dekke alle nivåer fra trivielt, akutt vedlikehold til forskning ved universitetssykehusene. Selv mindre sykehus trenger medisinsk teknisk kompetanse, evt. i form av en beskjeden egenbemanning kombinert med samarbeidsavtale med et større sykehus i regionen. Dette viser seg stadig mer påtrengende ettersom en medisinsk teknisk avdeling i tiden framover, fra å være en utelukkende reparasjons/kontrollavdeling, vil tendere til å bli mer av en avdeling som har et markert opplæringsansvar overfor helsepersonellet og et teknisk kompetansested på sykehuset.

Leverandører

Et annet og ikke ubetydelig marked for medisinsk teknisk kompetanse, er leverandører av MTU. Selv om Norge har en meget liten egenproduksjon av slikt utstyr idag, vil firmaenes salgs og serviceoppgaver ha et betydelig volum. I Sverige ser man at behovet for personell er omlag like stort utenfor helsevesenet som innenfor.

Andre institusjoner

Det er også behov for medisinsk teknisk kompetanse i de institusjoner som arbeider med medisinske og fysiologiske problemstillinger, slik som arbeidsfysiologi, idrettsfysiologi, medisinske institutter på universitetene, forskningsstiftelser o.l.

Offentlig forvaltning

I den offentlige forvaltning er det behov for kompetanse i forbindelse med de kontrolloppgaver som det offentlige til enhver tid har. Selv om NEMKO har fått ny status og ikke lenger er et offentlig kontrollorgan, vil både NEMKO som andre «testvarehus» ha behov for kompetanse i fagfeltet.

Behovets omfang

Virksomheten innen medisinsk teknikk kan grovt deles i to: virksomhet som går på drift og forsknings/utviklingsarbeid. I forbindelse med drift kan det være hensiktsmessig å dele den tekniske kompetansen i tre nivåer:

For medisinsk teknisk virksomhet ved sykehus er det noe vanskelig å anslå fordelingen av behovet for disse tre kompetansenivåer. Det finnes lite materiale som belyser teknikerbehovet, men behovet er åpenbart tilstede. Svenske uttalelser anslår fordelingsbehovet mellom siv ing nivå og ingeniørnivå som 1:4. Det skal da nevnes at norsk ingeniørutdanning befinner seg et sted mellom den svenske (gymnasingeniør) og den svenske siv ing-utdanningen. Det er ventet at behovet for «høyeste» kompetansenivå (i antall stillinger) vil øke når fagfeltet vinner større forståelse innen sykehusvesenet. NOU konkluderer i sin rapport med en tilråding om en fordobling av antallet medisinsk tekniske stillinger ved sykehus (alle kategorier), fra omlag 80 (sept.81) til 160. Denne fordobling dekker ikke opp det reelle behovet etter utvalgets mening, men er den økning man mener er realistisk og økonomisk gjennomførbar innen rimelig tid.

I følge en norsk undersøkelse var det i 1984 ca.140 medisinsk tekniske stillinger ved norske sykehus. Om vi antar at det er omlag like mange ansatt utenfor sykehus, får vi et totalantall på 280,mens ca.500 hadde myndighetenes autorisasjon i 1987. Om vi antar at ca.10% forlater fagområdet pr. år, blir det et behov på 30 50 nyutdannede pr. år for å opprette holde dagens nivå.

Høsten 1979 studerte omlag 3900 studenter medisinsk teknikk ved 78 amerikanske universiteter med sikte på graden B.Sc. i faget. Om dette tallet svarer til utdanningsbehovet, og man omregner til norske forhold (etter folkemengden), skulle det tilsi et behov på ca.70 pr. år.

Slike antakelser og omregninger av tall fra andre land er nødvendigvis svært usikre. Men en indikasjon på omfanget skulle det dog kunne gi.

Autorisasjonskrav

Den 1. juli 1982 trådte det i kraft en autorisasjonsordning for «den som selvstendig skal forestå reparasjon og/eller kontroll av elektromedisinsk utstyr». Ordningen kalles nå «Samtykkeordningen», og denne ordningen krever utdanning fra teknisk fagskole, ingeniørhøgskole eller teknisk høyskole. Utdanningen skal være ved skolens linje for elektroteknikk. Utdanning fra andre linjer, evt. fra linje for biomedisinsk teknikk godkjennes etter særskilt søknad. Utover den teoretiske utdanningen kreves 3 års relevant praksis. Tilleggsutdanning i medisinsk teknikk kan gå som fradrag i praksiskravet med inntil 1 år. Praksisperioden skal foregå ved et eller flere godkjente praksissteder, og den skal inneholde en prøve som viser at kandidaten har den nødvendige kjennskap til det gjeldende regelverk.

Dette er meget moderate krav, som først og fremst skal sikre elektriske basiskunnskaper og forståelse for risiko vedrørende lekkasjestrømmer og isolasjonsimpedans ved elektromedisinsk utstyr. Det var i 1987 ca. 500 personer i Norge som hadde slik autorisasjon.

Undervisningstilbudet

Utdanningstilbud i Stavanger

Høsten 1979 startet daværende Stavanger ingeniørhøgskole (SIH) opp landets første og eneste tilbud om undervisning på ingeniørnivå i medisinsk teknikk. Studiet var organisert som et tilleggsår som kunne tas på toppen av en ingeniørutdanning som på den tiden var 2-årig. Høsten 1982 gikk SIH, som landets første ingeniørhøgskole, over til prøvedrift med 3årig ingeniørutdanning. Hensikten var å styrke ingeniørutdanningen og å gi den et omfang som var mer sammenlignbart med tilsvarende utenlandske grader (England, USA). Det var videre et skritt mot den da forestående fusjonen mellom Stavanger Ingeniørhøgskole og Rogaland Distriktshøgskole, som sammen med den nye sivilingeniørutdanningen skulle danne Høgskolesenteret i Rogaland (HSR). Ytterligere en fusjon har funnet sted, slik at Høgskolesenteret i Rogaland nå finnes inne i den store enheten Høgskolen i Stavanger (HiS).

Som forutsetning for overgang til 3årig prøvedrift, ga departementet at de tidligere tilleggsutdanningene skulle innarbeides i det 3årige opplegget. Dette medførte forandringer i studietilbudet i medisinsk teknikk. Figuren på siste side viser den nye fagfordelingen, og under følger en stikkordsmessig beskrivelse av de enkelte fag. Dette studietilbudet blir gitt som et studieretningstilbud i 3. studieår for studenter ved nåværende HiS, Institutt for elektroteknikk og data. For studenter med fullført ingeniørutdanning, 2 eller 3årig, blir samme studietilbud gitt som tilleggsutdanning (årsstudium), dog med visse variasjoner avhengig av disse studenters tidligere fag. Studenter ved andre 3årige ingeniørhøgskoler kan flytte over etter fullførte 2 år, for å ta dette siste året ved HiS. De vil da få vitnemål fra HiS, hvor de tilhørende karakterutskriftene vil være et for de to første årene fra den høyskolen hvor man startet sin utdanning, og et for det siste året ved HiS. 3-årig ingeniørutdanning sammen med årsstudium i medisinsk teknikk gir rett til cand.mag. graden.

Det er mulig å gå videre til siv ing og også ta doktorgradsstudium. Dette kan foregå ved HiS, hvor det gis passende tilbud i signalbehandling og kybernetikk. I begge områder er det mulig å ta hovedoppgave hentet fra fagområdet medisinsk teknikk. Det samme gjelder doktorgradsstudium.

Fagbeskrivelser for ingeniørstudiet i medisinsk teknikk (3.årskurs og årsstudium)

Klikk her for en oppdatert fagplan og fagbeskrivelse

Jobbsituasjonen etter endt utdanning

Det er gjort to spørreundersøkelser om jobbsituasjonen for kandidater som er utdannet innen medisinsk teknikk. Det ble bl.a. spurt om første jobb umiddelbart etter endt studium, og dagens jobb. Typisk for begge undersøkelser er at ca 1/3 arbeider ved sykehus, 1/3 jobber med faget utenfor sykehus (offentlig forvaltning, leverandører osv.) og 1/3 med annet (dvs. videreutdanning, ingeniøroppgaver innen måleteknikk og instrumentering utenfor fagområdet m.m.) 60% hadde fått jobb umiddelbart etter endt studium og etter 3 måneder hadde 86% fått jobb.

Diskusjon og vurdering

Undervisningsoppleggets enkelte temaer

En basisinnføring i anatomi og fysiologi er nødvendig for at den ferdige ingeniør skal kunne kommunisere på en hensiktsmessig måte med helsepersonellet. Det er ingeniøren som beveger seg inn på helsevesenets områder med teknologi og ekspertise, og som først og fremst må ta byrden med å opprette en god kommunikasjon (Den delen av kommunikasjonen som går på å formidle tekniske kunnskaper og ferdigheter til helsepersonell, tas opp i faget sykehuslære). Enn videre er en basisforståelse av fysiologi nødvendig for å kunne forstå de spesielle problemstillinger for måleteknikk og terapi som er studietilbudets hovedanliggende.

De fagene som tar for seg de måletekniske metodene og utstyr for terapi er medisinsk måleteknikk, medisinsk terapiteknikk og billeddannende teknikk. Fagbeskrivelsen i punkt 2.1 viser stikkordsmessig hvilke emner som blir behandlet. I denne forbindelse skal det understrekes at medisinsk teknikk ikke bare er elektromedisin. Det er grunn til å anta at omfanget av skader oppstått på pasient som har sin årsak i svikt ved gassteknisk apparatur eller svikt av mekanisk art, muligens er like stort som omfanget av skader på grunn av elektrisk strøm.

Undervisningen i disse fagene er lagt opp generelt som en innføring i bakgrunnen for metodene, selve metodene og noen eksempler på anvendelse. Metodene er ofte sammenholdt med spesifikke tekniske apparatutførelser. Dette skjer ved at aktuell informasjon innhentes fra berørte firma, apparatet forefinnes på vårt laboratorium, eller ved besøk på sykehuset. Fagene gir derimot ikke noen konkret gjennomgang av de enkelte apparater med tanke på f eks service. Med den hurtighet som utvikling av nye apparatversjoner har, sees direkte serviceopplæring som uhensiktsmessig. Service er bare en av de mange oppgaver. Det er en hovedfilosofi at studiet skal danne en basis for ulike arbeidsoppgaver innen fagfeltet, og dermed være av mer prinsipiell karakter. Konkretiseringen av teorien ved hjelp av aktuell apparatur tjener derfor som en støtte for teorien, og det viser seg at det virker motiverende. Den kan videre være en hjelp for de kandidater som etter endt utdanning får ansettelse på et mindre sykehus uten vesentlig medisinsk teknisk miljø rundt seg. Disse vil mangle støttepersoner med praktisk erfaring; noe praktisk egenerfaring vil derfor kunne lette overgangen fra skole til arbeidsliv.

De metoder som ennå er for dårlig dekket i undervisningstilbudet, er først og fremst metoder/utstyr til fysikalsk behandling. En av grunnene til dette, er at det til nå har vært meget vanskelig å finne egnet litteratur på området.

Av kapasitetsmessige grunner har vi heller ikke, utover noe generelt stoff, dekket det medisinske laboratorieutstyret slik det finnes ved sykehusenes klinisk kjemiske laboratorier. Brukeren av slikt utstyr er normalt bioingeniører. I praksis har man stort sett gjort bruk av de samme personellkategorier til service og vedlikehold. De har i liten grad ønsket å ta inn ingeniører i medisinsk teknikk til disse gjøremål, fordi de ønsker personer med kjemisk bakgrunn fremfor elektroteknisk/medisinsk teknisk.

Den mengde temaer som tas opp i disse fagene tilsier at ikke alle kan få en like grundig og dyptpløyende behandling. En har heller ikke sett dette som nødvendig. Utdanningen tar jo sikte på et ingeniørnivå passende for daglig drift, mer enn fundamentale betraktninger som grunnlag for forskning. Imidlertid vil en del sentrale emner behandles mer inngående. Dette gjelder metoder som står svært sentralt i all sykehusdrift, og som i tillegg er egnet til å vise studentene fysikalske sammenhenger og prinsipper.

Faget Kvalitetssikring og pasientsikkerhet er av en litt annen karakter. En del metoder innen måleteknikk og terapi tas frem igjen og belyses utfra et sikkerhetsmessig synspunkt. Dette betyr at studentene må presenteres for de lover, regler og forskrifter som finnes. (Dette suppleres også i sykehuslære). Man går i dette faget konkret inn på prosedyrer for kontroll og kalibrering. Fra debatten omkring kontroll av medisinsk teknisk utstyr, tør det være kjent at bl.a. Helsedirektoratet er noe skeptisk til en kontroll som bare går på f eks elektrisk sikkerhet. For denne typen utstyr er det umulig å skille sikkerhet fra funksjon og for den saks skyld også betjening. Dette betyr at studentene må settes i stand til å kunne foreta tilfredsstillende kontroller av funksjon, om apparatet er riktig kalibrert mhp måleresultat eller dosering, såvel som sjekk av lekkasjestrømmer, isolasjonsimpedans etc.

Det er imidlertid et problem at kvalitetssikring vedrørende medisinsk tekniske tjenester står langt tilbake for den kvalitetssikring vi kjenner fra annen industri, f.eks. i oljesammenheng. Det er ikke utført vesentlige risikoanalyser til grunn for de kontroller som utføres, og kvalitetssikring har stort sett kun dreid seg om et lite delområde av det som utgjør et komplett kvalitetssikringssystem. En søker hele tiden å ajourføre faget på dette punkt, og om mulig også å bidra til debatten om hvordan kvalitetssikring av medisinsk tekniske tjenester kan implementeres.

I dette faget utfører studentene vanligvis måleoppdrag for Sentralsjukehuset i Rogaland. For tiden dreier deg seg om måling av narkosegassnivået på operasjonsstuene under ulike operasjoner. Omfanget av måleoppdragene endres fra tid til annen. Måleoppdragenes hensikt er for det ene å hjelpe sykehuset som et ledd i samarbeidet mellom høgskolen og sykehuset, for det andre å la studentene få noe erfaring fra arbeid «i felt». De må utføre sine målinger og undersøkelser i helt andre omgivelser enn laboratoriet, ta hensyn til andre personellgrupper og aktiviteter, improvisere, forklare hva de driver med osv. Samtidig får de se en del av sykehusets daglige liv. Måleoppdragene er imidlertid tidkrevende, slik at omfanget må avveies mot behovet for den mer teoretiske opplæringen.

Faget sykehuslære er tatt med for å orientere studentene om en del særlige forhold som gjelder sykehuset og sykehusdrift. Foreløpig er en del spørsmål rundt ansvarsforhold og myndighet vedrørende medisinsk tekniske tjenester uavklart. Det er derfor nødvendig å vise hvordan situasjonen er til enhver tid, og å ta opp til debatt hvordan de medisinsk tekniske tjenestene kan organiseres og praktiseres. Dette gjelder både bruk av sykehusinterne ingeniører kontra eksternt ansatte (vanligvis i de forskjellige firmaer), organiseringen av medisinsk tekniske avdelinger, innkjøpsrutiner og vedlikeholdsrutiner. Mer enn å fasttømre en mulig løsningsmodell, legges vekt på å få fram nyanserte syn hvor studentene selv involverer seg i debatten. De organisatoriske forhold vedrørende kvalitetssikringssystemer hører hjemme i dette faget.

Enten man nå blir sykehusansatt eller firmaansatt, bør kandidatene få en innføring i de elementære forhold vedrørende sykehushygiene, slik at de kan opptre med den ønskede forsiktighet i sykehusmiljøet, både av hensyn til pasientene og seg selv. I tillegg arrangeres det i dette faget et lite seminar omkring etiske problemstillinger. Hensikten er å vekke tanker på dette området. Under utøvelsen av ingeniørvirksomhet i medisinsk teknikk, kommer man nærmere liv/død/helseproblematikk enn i mange andre ingeniørområder. Selv om ingeniøren ikke har medisinsk ansvar i den forstand som helsepersonellet har det, er det ønskelig at ingeniørene har et våkent øye for hvordan de anvender sin kompetanse. Taushetsløfte og forhold til pasienter/pårørende som i og med sykehusoppholdet er i en vanskelig situasjon, berøres også.

Det siste temaet som behandles i noen grad i dette faget, er kommunikasjon, og da kommunikasjon mellom teknisk personell og helsepersonell. Ingeniøren skal fungere som sykehusets medisinsk tekniske kompetanse. Svært ofte vil de da bruke mye tid på opplæring av helsepersonellet vedrørende bruk av, og sikkerhet omkring de forskjellige apparater. Slik opplæring kan foregå systematisk i form av kurs, eller spontant etter behov på den enkelte avdeling. Det er ventet at opplæringspersonellet vil bli en stadig viktigere del av de medisinsk tekniske avdelingenes oppgaver. Skal en slik opplæring lykkes, må man tilstrebe seg på å ta utgangspunkt i de faglige forutsetninger som er tilstede hos helsepersonellet. Det tekniske fagspråket kan vanskeliggjøre en god kommunikasjon, og det blir ingeniørene selv som må være kritiske til hvor mye fagspråk de benytter, og hvordan de benytter det. Temaet belyses utfra en skriftlig oppgave studentene får, og videoopptak av studentene nyttes i den videre bearbeidelsen.

Tidligere ble det gitt et fag som kaltes hospitering Dette var ikke noe fag i vanlig forstand. Det var lagt inn for å gi studentene mulighet til å komme i kontakt med sykehuset, både den medisinsk tekniske avdelingen, og aktuelle kliniske avdelinger. Hovedtanken har vært å la studentene få anledning til å se hvordan de enkelte avdelinger på sykehuset arbeider, se bruken av medisinsk teknisk utstyr, diskutere forhold rundt bruken av utstyret med de medisinske brukerne osv. De senere årene har hospiteringen vært delt i to: en ukes besøk på en medisinsk teknisk avdeling på et norsk sykehus, fortrinnsvis et av våre større (universitetssykehusene) og en del enkeltbesøk på ulike avdelinger på Sentralsjukehuset i Rogaland, her fortrinnsvis de avdelinger studentene ikke har vært i kontakt med under sine måleoppdrag i faget funksjons og sikkerhetskontroll. Da alle slike besøk foregår i grupper på to, tre studenter, har besøkene av organisatoriske grunner for det meste vært samlet til en tidsmessig begrenset periode.

Besøkene som sådanne er betydningsfulle. Studentene lærer en del om sykehusdrift i sin alminnelighet, og får spesiell anledning til å se utstyr som vi av økonomiske grunner ikke kan anskaffe på høgskolens eget laboratorium. Fra og med høsten 96 må faget gå ut i sin nåværende form for å gi plass til en pålagt økning i kandidatoppgaven fra 3 til 4 vekttall. Vi vil likevel prøve så langt som mulig å integrere de ulike delene av hospiteringsfaget i den nye strukturen, selv om besøkene ikke blir stående med eget navn i studieplanen.

I løpet av studieåret i medisinsk teknikk, skal studentene også gjennomføre en kandidatoppgave. Denne foregår normalt i grupper på to og to studenter. Oppgavene hentes vanligvis fra behov ved Sentralsjukehuset, ved høgskolen eller fra bedrifter i regionen. Oppgavenes hensikt er å gi studentene trening i selvstendig arbeid, hvor de må være med på å formulere og konkretisere problemstillingen utfra den gitte prosjektidé, planlegge fremdrift, og få trening i samarbeid og fornuftig arbeidsdeling. Samtidig gir oppgavene praktisk erfaring, idet de her må omsette teori i praksis. Oppgavene følges opp med prosjektmøter underveis, og avsluttes med rapport, muntlig forelesning for medstudentene og de ansatte ved linjen og til slutt en muntlig samtale og eksaminasjon.

Det er viktig at den generelle tekniske kompetansen til studentene som tar den medisinsk tekniske spesialiseringen, ikke ligger tilbake for kompetansen til studentene fra de øvrige studieretningene (jfr. diskusjonene om tilleggsutdanning kontra integrert utdanning). Derfor brukes ca 30% av studieåret til viktige, generelle tekniske fag. Disse velges fritt av studentene fra høgskolens øvrige fagtilbud.

Laboratoriearbeider

I alle de medisinsk tekniske fagene er det inkludert laboratoriearbeider. Det legges vekt på selvstendighet, og på at studentene skal lære å overføre teoretiske kunnskaper til praktiske. Laboratoriemøter etterpå gir øvelse i å fremlegge resultater og å drøfte disse med kollegaer.

Evalueringsformer

Det gis normalt skriftlige eksamener for hvert fag. Laboratorieoppgavene er obligatoriske for å kunne få karakter i et fag. En skriftlig kommunikasjonsoppgave teller med i karakteren i sykehuslære. I faget Kvalitetssikring og pasientsikkerhet er en praktisk funksjonskontrolloppgave inkludert i eksamen. Karakteren på kandidatoppgaven fastsettes på grunnlag av den skriftlige rapporten, den muntlige forelesningen og en muntlig samtale.

Pedagogisk opplegg

Det som karakteriserer det pedagogiske opplegget, er først og fremst at det gis til en liten studentgruppe (maksimum 12). Det er studenter som i alt vesentlig tar studietilbudet som en hel pakke, altså ikke bare et eller flere enkeltfag. Dette gir mulighet for stor fleksibilitet i såvel opplegg som form. Det har også vært et poeng å plassere undervisningslokalet i umiddelbar tilknytning til laboratorielokalene. Derved er det praktisk mulig å rive ned skillet mellom den rene forelesning, gruppearbeid, demonstrasjoner o.l. Studentene har sine faste arbeidsplasser hele studieåret i forbindelse med kandidatoppgavene, og det plasseres oppslagsverk, tidsskrifter og utstyrsmanualer i lokalene. Dette bevirker et intimt og konsentrert miljø, som stimulerer til faglig innsats og samarbeid. Vekslingen i undervisningsformen gir variasjon som gjør det lettere å utnytte arbeidsdagen.

Kontakten med sykehus og firmaer gir motivasjon for læreprosessen. Motivasjon kommer også ved at vi ved demonstrasjoner kan vise problemstillinger som studentene må skaffe seg et teoretisk grunnlag for å kunne bearbeide. Laboratoriet er hele tiden tilgjengelig for etterprøving av ulike målemetoder. Som det nevnes i kap.3.2 om laboratoriearbeid, arbeides det også med skriftlig og muntlig presentasjon av målemetodikk og resultater, og mye av studentarbeidet foregår i små grupper, slik at samarbeid blir en naturlig form. Det anses som viktig å stimulere til selvstendighet og faglig nysgjerrighet.

Studietilbudet, studieretningen for medisinsk teknikk i 3. studieår, blir et kompromiss mellom ønsket om mye medisinsk teknikk og nødvendigheten av en solid teknisk fundamentering i elektrofag. Kandidatene må ved utdanningens slutt være fullt likeverdige med kandidatene fra de andre studieretninger på Institutt for elektroteknikk og data. Dette er et viktig punkt: Studentene skal være fullt konkurransedyktige overfor jobber utenfor medisinsk tekniske anvendelser. Videre er faget tjent med ingeniører med solid kompetanse innen en eller flere tradisjonelle ingeniørbransjer. «Det er kun gjennom utviklingen av undervisningsprogrammer av høy kvalitet at industri, sykehus og myndigheter vil bli overbevist om at det er lønnsomt å ansette en ny type ingeniører» .

Spesielle medisinske anvendelser til tross; egentlig er mye av faginnholdet i undervisningen måleteknikk, signalbehandling og instrumentering. Dette er temaer som ofte er dårlig dekket i den øvrige ingeniørutdanning. I den grad vi kan bygge opp undervisningen fra generelle grunnleggende prinsipper til spesielle anvendelser, vil et slikt studietilbud være interessant for studenter som tar sikte på mer generell måleteknisk og instrumenteringsrettet virksomhet. Et mål for det tekniske innhold i undervisningen kan da være at en del av kandidatene finner sin arbeidsplass innen slik virksomhet, og at de der kan gjøre en jobb av god ingeniørstandard.

Kapasitet

De prognoser over det framtidige behov for medisinsk tekniske ingeniører som forsøkes satt opp, er svært usikre. I en tid med måtehold og endog nedskjæringer innen helsesektoren, blir det ofte vanskelig å finne rom for nye stillinger og stillingskategorier. Opprettholdelse av eksisterende aktivitet prioriteres gjerne framfor «ny». Imidlertid er en krisepreget tid også tid for revurdering av organisasjon og virksomhet, og medisinsk teknisk virksomhet har noe å tilføre helsevesenet i denne forbindelse. Det er derfor et fortsatt uttalt behov for ingeniører med medisinsk teknisk kompetanse.

Opprettelsen av en medisinsk teknisk avdeling på sykehus vil gjerne være en «utgift til utgifts ervervelse». Men økonomiske betraktninger er som kjent avhengig av hvilke poster som tas med i inntekter og utgifter. Nesten enhver aktivitet på et sykehus representerer en netto utgiftspost sett isolert. Enkelte sykehus kan nok vise til lavere driftsutgifter på utstyr de selv har overtatt service og reparasjoner på. Dette kan svinge noe tilbake ettersom utstyret blir stadig mer komplisert og vanskeligere å utføre vedlikehold uten spesialkunnskaper. Det er også sterkt avhengig av sykehusets geografiske plassering. Men vel så viktig er de andre aspektene ved å ha medisinsk teknisk kompetanse «på huset», slik de er nevnt i kap.1.3.. Det ventes at måleteknisk assistanse og opplæringsfunksjoner vil bli sentrale i fremtiden.

Uansett forholdet mellom sykehusintern og ekstern virksomhet, er det medisinsk tekniske utstyret kommet for å bli. Behovet for tilhørende kompetanse synes åpenbar.

Ved HiS har vi foreløpig lagt oss på et maksimalt antall på 12 studenter pr. år. Dette rimer tålig bra med det behov som uttrykkes gjennom stillingsannonsene for tiden. Dette er imidlertid lavere enn de prognoser det tidligere er referert til, og skyldes nok den strategi (eller mangel på sådan) som følger av et helsevesen som ikke kan vokse som tidligere.

Med et antall på 12 studenter balanserer vi markedet i øyeblikket, og det er samtidig et håndterlig antall studenter. Kravet til «håndterlighet» er større enn ved andre studieretninger, fordi vi i sykehusrelatert arbeide må opptre i små grupper (typisk 2 studenter av gangen). Tidsbehovet for veiledning blir da fort større enn bemanningen gir rom for. Vi følger imidlertid markedet nøye med tanke på å øke antallet, dersom behovet skulle tilsi det.

Et annet spørsmål er behovet for medisinsk teknisk kompetanse på de tre nivåene siv ing/realkandidat, ingeniør og tekniker. De svenske anslagene på 4:1 i forhold mellom hhv ingeniører og sivilingeniører, beskriver trolig også norske forhold i dag. Fagområdets viktighet tilsier imidlertid større innslag på høyeste kompetansenivå. Ikke minst gjelder dette på ledernivå, og for å sikre en faglig autoritet i forhold til de andre personellgruppene på sykehuset. På den andre siden vil det også finnes en rekke trivielle og/eller rutinepregede gjøremål, som vel så hensiktsmessig kan utføres av teknikere som av ingeniører. Teknikernivået alene er imidlertid ikke tilstrekkelig til å fylle behovet for kompetanse knyttet til daglig drift.

Når man sammenholder kompetansebehov med personellkostnader, vil nok det største volumet i overskuelig framtid finnes på ingeniørnivå. Dette viser seg også i mengden utlyste stillinger. Dog bør innslaget av de to andre nivåer bli adskillig større enn tilfellet er i dag.

Det må også nevnes at ingeniører med måleteknisk kompetanse til dels er mangelvare i Norge. Ingeniørene i medisinsk teknikk ser ut til å finne seg en naturlig plass innen slik type virksomhet utenfor sykehus og helsevesen.

Konklusjon

Høgskolen i Stavanger gir en ingeniørutdanning i medisinsk teknikk, integrert som en spesialisering i 3. årskurs. Andre ingeniører og ingeniørstudenter kan også ta denne spesialisering, dersom de har minimum 2 års ingeniørstudium bak seg.

Det er etter forfatterens vurdering mulig å gi en integrert utdanning på ingeniørnivå som gir gode kunnskaper og ferdigheter innen medisinsk teknikk, samtidig som det gir en god basal og generell ingeniørutdanning innen elektro.

En utdanningskapasietet på 12 ingeniører i medisinsk teknikk i året, ser ut for å være absolutt nødvendig, men også foreløpig omtrent tilstrekkelig, for å fylle behovet slik det gjenspeiler seg i stillingsannonsene.

Det er god avsetning på de ferdige kandidatene, både til generell industriell virksomhet og til oppgaver innen helsesektoren. Som landets eneste undervisningstilbud for ingeniører i medisinsk teknikk, fyller utdanningen således et nasjonalt behov; et behov som ikke ser ut til å bli mindre i årene som kommer.