2009

Obs. rapport, 4. august 2009 av Eric Jensen

Observasjoner fra hagen på Sola med 22-tommer f/4,1. Til stede: Eric, Per. Seeing og transparens varierte, men var ofte bra. Fullmånen var kommet opp innen det var astronomisk mørke, så dette forverret kontrasten på mange objekter. Vi så for det meste på lyse planetariske tåker som ikke var mye påvirket av dette. Temperaturen var meget behagelig, luften var tørr. Opptaker var ikke tilgjengelig, og kronologien blir følgelig bare tilnærmelsesvis riktig.

Mens det var skumring så vi på T Lyra og et par dobbeltstjerner. T Lyra var blodrød. Delta Cygni var tett dobbel med stor forskjell i lysstyrke mellom hovedkomonenten og kompanjongen, og ble greit delt ved 188x. Albireo viste rikelig med fargekontrast mellom komponentene.

NGC 6826, Blinketåken, planetarisk tåke i Cygnus: Denne ble funnet som en lyssterk, blågrønn, nesten sirkulær skive ved 85x. Sentralstjernen var åpenbar. Ved høyere forstørrelser (250x, 375x) er den nokså glatt, men har et diffust bånd av marginalt høyere lysstyrke som går på tvers. Ovenfor og nedenfor båndet er det mørkere. Skiven er svakt spettete.

PK64+5.1, Campbells hydrogenstjerne, (proto-)planetarisk tåke i Cygnus: Ved 85x viste denne tåken seg som en rødlig "stjerne" med større utstrekning enn de omkringliggende. Objektet er mer som en hvit stjerne med litt tåke rundt, snarere enn en planetarisk tåke med sentralstjerne. Fra 120x til 250x, var det klart at den tette, omkringliggende tåken var dypt rød, noe som er svært sjeldent for et deep-sky objekt. Fargen var klarest når man så direkte på tåken ignorerte den lyse stjernen kloss ved. Videre var tåken ved disse forstørrelsene til tider ringformet. I øyeblikk med god seeing var det merkbart mørkt innenfor tåkens rand før man kom til stjernen. Et unikt, om enn marginalt, objekt.

M13, kulehop i Hercules: Grunnet månen og litt grums i luften var ikke kontrasten på sitt beste. Mange stjerner var å se ved 85x, men den virket blass. 250x forbedret den vesentlig. Kjernepartiet viste kraftige, godt separerte enkeltstjerner. Men mange av de svake stjernene som bidrar vesentlig til synsinntrykket på mørke kvelder må ha blitt svelget opp av den lyse bakgrunnen.

NGC 6543, Katteøyetåken, planetarisk tåke i Draco: Funnet ved 85x, opptrådte denne som en intenst lys og grønn oval flekk. Ved 250x og 375x forstørrelse var sentralstjernen åpenbar og tåken var tydelig strukturert. Seeingen var imidlertid ikke så god at de overlappende ringene var eksplisitte. Men tåken gav tydelig inntrykk av at det var "noe" som overlappet. Eksempelvis; innad i tåken var det en kant hvor lysstyrken brått avtok, og hvor tåken fortsatte ved lavere intensitet.

NGC 7662, Blue Snowball, planetarisk tåke i Pegasus: Tåken opptrådte ved 85x som en intens, blågrønn, nesten sirkulær skive. Lysvariasjoner i midten var synlige ved denne forstørrelsen. Ved 250x ble det synlig at variasjonene i midten var assosiert med en ring med diameter ca. 1/2 av skivediameteren. Skiven var svakt flattrykt langs en akse, med svak rugbyball-form. Sentralstjernen kom og gikk. Ved 375x ble ringen eksplisitt, og var merkbart svakere langs ett segment.

Tr 1, åpen hop i Cassiopeia: Ved 85x artig og godt adskilt fra bakgrunnen: De fire lyse stjernene på rad hadde varierende lysstyrke, og n av dem var en tett dobbel med aksen normalt på stjerneraden. Ca. sør-sør-vest for raden var en krans av svakere stjerner. 120x gjorde den doble stjernen spesielt tydelig.

Vi stakk også kort innom de åpne hopene NGC 663 og M103 rett ved. NGC 663 var en amorf fortetning av lyse stjerner av varierende lysstyrke. M103 var en trekantet ansamling av lyse stjerner med n spesielt rød stjerne i midten. Forstørrelsen var 120x.

NGC 6819, åpen hop i Cygnus: Ved 85x var dette en rik ansamling av svakere stjerner, godt adsiklt fra bakgrunnen. Mange av disse var grovt sett arrangert i en V-form, med færre stjerner innenfor. 120x viste at flere av stjernene var arrangert i tette par og parallellogrammer.

NGC 7027, planetarisk tåke i Cygnus: Ved 85x var dette en meget intens, kompakt og grønn avlang planetarisk tåke. Ved 250x var fasongen grovt sett rektangulær, med ett svært intenst hjørne. Langs n rand, bort fra dette punktet, avtok lysstyrken før den igjen økte mot en ny konsentrasjon av lavere intensitet. Dette bidro til å gi tåken en grad av bipolaritet. Ved 375x ble ikke flere detaljer sett. Objektet er uvanlig i kraft av å vise såpass mye struktur med så liten utstrekning.

NGC 7008, planetarisk tåke i Cygnus: Ved 85x og ufiltrert var dette en blass og marginal skive av forholdsvis stor utstrekning. Økning til 120x og med OIII-filter endret inntrykket totalt. Den viste seg nå som en uvanlig strukturert planetarisk tåke, med en spesielt lyssterk klump ved randen, som krummet seg nedover mot en annen klump av lavere lysstyrke. Innenfor periferien var tåke av lav intensitet. 188x og med UHC-filter gav samme inntrykk, men ikke mer detaljer. Det ble gjort forsøk på filterstacking: 2-tommers OIII-filter i komakorrektor, og 1,25" UHC-filter i okularet! Bildet ble veldig mørkt og selve tåken ble også svekket, men med tid opptrådte den lyseste konsentrasjon med høyere kontrast enn før.

NGC 7026, planetarisk tåke i Cygnus: Den ble funnet som en grå flekk av liten utstrekning, med antydning til struktur, ved 85x. Ved 250x var den tydelig bipolar. Det var to tette, avlange, parallelle konsentrasjoner som var adskilt av et mørkt bånd. Parallelt med de avlange konsentrasjonene gikk det ut svakere tåke til hver side, mest synlig i sidesyn. 375x viste bipolariteten enda litt tydeligere.

NGC 6765, planetarisk tåke i Lyra: Denne ble ikke sett ufiltrert i det hele tatt i kveld. Ved 120x og med OIII-filter ble den skimtet som en liten grå flekk. 188x eller 250x med UHC-filter viste at den var avrund, kanskje med noe vanskelig definerbar ujevnhet.

M56, kulehop i Lyra: Denne var skuffende i kveld. Den dårlige kontrasten på himmelen vasket ut det meste av denne hopen, som er av lav intensitet. Den var dog i en viss grad oppløst i stjerner ved 85x.

M15, kulehop i Pegasus: Denne ellers flotte kulehopen befant seg nærmere månen enn øvrige objekter, og hadde således skuffende kontrast. Lysstyrken i kjernen var selvsagt høy, men de svakere, ytre stjernene vistes ikke godt. Seeingen var heller ikke på det beste ved dette tidspunktet, slik at stjernedefinisjonen ved høyere forstørrelse var marginal.

Vi valgte å avslutte med Dobbelthopen (NGC 869 og 884) i Perseus. Denne skuffet ikke. Begge hopene passet godt inn i feltet, det var ved 85x var svært skarpt. Hopene var veldig rike på til dels meget lyssterke stjerner. Det slo oss denne kvelden hvor utpreget fargerike og lyssterke mange objekter var. Stadig kom vi til en eller annen planetarisk tåke som seilte inn i synsfeltet som et blått, grønt, og i ett tilfelle til og med rødt, signal. Vi kunne ha funnet flere. Dette var ikke subtilt, men intenst. Hoper viste stadig farger i stjernene. Den høye signalstyrken som stor lysåpning gir fører ikke bare til en variert, men en fargerik opplevelse.

2007

Ved Sattleggers Alpenhof i Kärnten, Østerrike. 1750 meters høyde. Teleskop: 17,5-tommers Newton på tysk ekvatorialmontering.

Fra litt etter kl. 22.00 til 23.45 holdt det over 15 besøkende turister, i hovedsak nederlandske, som vi viste frem stjernehimmelen til. Per snakket, Eric ble benyttet som GOTO-funksjon for 17-tommeren :-). Vi viste frem diverse høydepunkter av diverse slag av objekter i teleskopet. Deriblant kulehopen M5, M17 "Svanetåken", M27 "Dumbjelletåken", M51 "Virvelgalaksen" og M31 "Andromedatåken" (sistnevnte til slutt da den var kommet høyere). Det var i det hele tatt et meget vellykket presentasjon; mot slutten var det flere som tydeligvis ønsket å bli hos oss!

Etter besøket fortsatte vi våre observasjoner. Vi begynte I systemet av mørket tåker rundt Pipetåken i Ophiucus. Før vi begynte å identifisere objektene så vi mørke flekker og bånd i hele området.

NGC 6325, kulehop i Ophiucus: Vi fant tilfeldig denne hopen i ovennevnte område med mørke tåker. Den var nær en 6.6 mag. stjerne. Den var ved 70x bare en diffus liten tåkedott.

B72, B68/B69 og B70 mørke tåker i Ophiucus: B72 er "Slangetåken". Vi så denne ikke som slange, men som en klumpete struktur som fordelte seg litt uryddig over feltet i den posisjonen som på kartet angis som B72. 70x. Området som helhet fattig på stjerner. Spesielt ved bevegelse av teleskopet erkjennes mørke områder som flytter seg over feltet. Videre øst og syd for B72 var en tettere klump som var mer veldefinert og lettere å se enn sistnevnte. I henhold til kartet dreide det seg om B68 eller B69, undertegnede hadde problemer med å fastlegge posisjonen nøyaktig. Videre syd-øst var B70, skimtet med bevegelse av teleskopet, av lavere tetthet enn B68 (eller B69).

NGC 6355, kulehop i Ophiucus: Denne lå i Melkeveieiområdet, men i et nesten stjernetomt område. Hopen var tydeligvis bak en mørk tåke (Pipetåke-komplekset), og var diffus og tåkete. Ved 190x var hopen tåkete, med noen svake, få stjerner.

NGC 6316, kulehop i Ophiucus: Lå syd-vest for 6355. Vi hadde grunnet veggen bare rundt 50% tilgjengelig av teleskopets lysåpning. Den ble sett som svak og kompakt, litt mer konsentrert enn den forrige. Bare en liten tåkedott ved 70x. Tåkete også ved 190x.

NGC 6369, planetarisk tåke i Ophiucus: "Little Ghost Nebula". Denne lå lenger øst og nord, slik at vi igjen fikk benyttet full lysåpning (såvidt). Ved 70x en tydelig blå-grå flekk av moderat-til-høy overflatelysstyrke. Ingen sentral konsentrasjon, virket litt asymmetrisk. Den lyseste delen så ut til å ligge i nordre kant. Ved 190x var ringstruktur tydelig, selve ringen var smal. Ringens syd-vestre kant lysest (KOMMENTAR pr. 21. juli 2007: Lenger ovenfor logget jeg at nordre kant syntes lysest. Jeg kan i farten ha forvekslet nord og syd. Det kan imidlertid også være en effekt av økt forstørrelse.). Eksempelvis er tykkelsen av ringen i M57 stor i forhold til 6369. Selve ringen var ujevn langs sin rand. Tydelig mørkere i midten, ingen sentralstjerne. Det ble med tid litt reduksjon i lyssamling etterhvert som objektet beveget seg over himmelen.

NGC 6440 og 6445, hhv. kulehop og planetarisk tåke i Sagittarius: 6445 ca. 1/3 synsfelt nord-nord-øst for 6440 ved 70x. Altså var begge synlige i samme synsfelt, som var et spesielt skue. Kulehopen var liten og stusselig, men stjerner tittet frem. Veldig kompakt, uten synlig halo. Den planetariske tåken 6445 var ved denne forstørrelsen tydelig avlang. Var bipolar, eller de to lysere delene i alle fall orientert langs en akse. Langs en annen akse ikke helt vinkelrett på den forrige var svakere tåke. Ved 190x en ganske stor skive, lysere deler separert godt. Nokså veldefinerte kanter, mest i nord-vest-enden. En svak stjerne til tider sett overlagret i denne kanten. De lyse delene antyder en ringstruktur, men de danner ingen sluttet krets. Kulehopen 6440 ved denne forstørrelsen ikke spesielt godt oppløst, men hadde ganske intens kjerne og ble noe kornete med en og annen stjerne sett. Totalt sett liten i utstrekning.

NGC 6537, planetarisk tåke i Sagittarius: Denne ble i hovedsak sett som sin sentralstjerne, det var bare litt halo rundt denne. Tåken ble bekreftet med blinking med UHC-filter foran okularet. Antakelig sett ved både 70x og 190x.

NGC 6589 og 6590, lyse tåker i Sagittarius: Disse ble logget i rapporten for den 15. Vi kom innom dem mens vi egentlig søkte en kulehop, som var plottet feil i en av Xephem sine kataloger. Det befinner seg her ingen kulehop. Det har historisk vært noe forvirring omkring disse/dette objektet. 70x.

NGC 7009, planetarisk tåke i Aquarius: "Saturn-tåken". Ved 70x ekstremt grønn, på høyde med Katteøyetåken i Draco. Et -veldig- tynt, svakt rødlig område skimtes rundt den i kanten. Ved 190x strukturert og interessant. Har en flattrykt/oval indre ring med sentralstjerne i midten. Litt utenfor denne ringen et mer sirkulært intenst område. Enn videre lenger ut var en større halo synlig, også logget i 2006. De "Saturn-ring"-lignende utstikkerne sett med sidesyn, er av lavere intensitet enn de sentrale delene. Disse utstikkerne virket diffuse; var ikke skarpt definerte. Med UHC-filter var den ytre haloen stor i sidesyn. Den var ikke jevn, Per antydet noe om en skallstruktur. Det vi så var i det minste ikke uforenelig med dette, men det var med sidesyn og vanskelig å bestemme. Haloen større/tykkere på nedre venstre side (dvs. mot nord-vest) enn høyre, og sluttet bråere på østsiden.

Vi avsluttet kl. 02.55.

Obs. rapport, 16. juli, 2007 av Eric Jensen

Ved Sattleggers Alpenhof i Kärnten, Østerrike. 1750 meters høyde. Teleskop: 17,5-tommers Newton på tysk ekvatorialmontering. Vi begynte litt etter kl. 22.00. Det var til å begynne med disig ved horisonten i begynnelsen, men stabil seeing. Senere på kvelden ble det god transparens høyere opp på himmelen, især etter noen vinddrag som fjernet disen.

Jupiter: Observert ved 190x. Det særegne var helst at søndre ekvatorialbånd i disse tider var "erstattet" av 2 til 3 smalere bånd av lav kontrast (dette var også tilfellet de andre kveldene). Det nordre båndet var tykt og tydelig. En mørk flekk ved søndre rand av søndre ekvatorialbånd, mot østdelen av skiven, var påfallende. Seeingen var god og vi så mye fin lagdelt struktur, også hhv. nord og syd for ekvatorialbåndene. Callisto (ihht. programmet Xephem) var plassert såvidt nord for skiven, virket lyssvakere enn forventet. Dette kan ha vært en kontrasteffekt.

NGC 5897, kulehop i Libra: En veldig spredt, diffus kulehop, kategori ~11 eller deromkring. En svak lysning mot bakgrunnen, flere veldig svake enkeltstjerner å se, ingen konsentrasjon mot midten. Ved 70x. Den ble dårligere sett ved 154x. Med 95x forstørrelse var den i hovedsak tåkete; antydning til oppløste stjerner. Noe lysvariasjon i hopen ble skimtet.

NGC 5053, kulehop i Coma Berenices: En veldig subtil, diffus, gradvis økning i lysstyrke i forhold til bakgrunnen. Denne var vanskeligere enn 5897. Undertegnede mener at den også var verre å se enn Barnards galakse, et svakt objekt beskrevet i annen rapport. Til tider ble ytterst svake stjerner i 5053 antydet med sidesyn. En mag. 9,7 stjerne lå øst for hopen rett utenfor den synlige delen av den. 70x og kanskje også 95x forstørrelse.

M53, kulehop i Coma Berenices: Denne hadde en liten halo i forhold til utstrekningen av kjernen, som var tykk og ganske godt oppløst ved 154x. Et godt stykke lenger ut fra den mer diffuse delen av haloen var enkeltstjerner spredt utover.

M5, kulehop i Serpens Caput: Godt oppløst, stor og lyssterk ved 70x. Kjernen var lyssterk, tett helt mot sentrum. Hopen hadde en utstrakt halo med grener av stjerner. I haloen var det mørkere, stjernefatiggere enkeltområder innimellom rikere deler. Ved 154x var kjernen nokså tykk, men hadde et veldig konsentrert område i midten. Ved 190x skilte en lys gruppe av tre tette stjerner seg ut i sentrum. Hopens stjerner var veldig punktformige og veldefinerte; seeingen var spesielt stabil på dette tidspunktet. Hopen tålte 285x, med god separasjon mellom stjernene. De mørkere områdene i den utstrakte haloen ble såpass forstørret at det visuelle inntrykket av dem ble svekket. Videre var det "evig" tett med stjerner innover i sentrum. Også den uoppløste bakgrunnen av svake stjerner ble mer kornete ved denne forstørrelsen.

System av mørke tåker rundt Nord-Amerika og Pelikan-tåken, observert med 10x70 Fujinon: Disse var utpregede og varierte i struktur og intensitet der vi sveipet over området. Irregulære klumper og bånd ble observert. Det var et generelt svært stjernerikt område, og så kom vi over flekker hvor stjernetettheten avtok brått (de mørke tåkene).

M107, kulehop i Ophiucus: Ganske liten, tåkete kulehop som ved 70x hadde noen oppløste stjerner i ytterkant. Kjernen var kondensert, men ikke av høy intensitet. Ved 154x ble den merkbart bedre oppløst. Kjernen var ikke veldig kompakt; noen åpne mellomrom mellom stjerner ble sett. Den var uregelmessig og ikke kulerund. Hopen gav inntrykk av å være spredt og uordnet i fasong.

NGC 6309, planetarisk tåke i Ophiucus: Dette er "Box Nebula". Den ble funnet ved 70x som en liten flekk av moderat intensitet. En stjerne lå omtrent 2/3 tåkediameter nord for den (avstand målt bedre ved høyere forstørrelse). Tåken ble sett med direktesyn, men hadde en viss "blinkeeffekt" ved å skifte mellom direkte- og sidesyn ved 70x. Ved denne forstørrelsen forstyrret stjernen litt. Ved 190x var den bipolar, men ikke innsnevret mellom polene. Nordre del var sterkest, og sluttet mest brått. Søndre klump var mindre veldefinert. Tåken avlang i nord-syd-retning. Det var tydelig mørkt mellom nordre klump og stjernen nordafor. Langs øst-vest aksen av objektet var svakere tåke (ingen kondenseringer). Tåken var klart sterkest i nord-syd-retning. 285x gav ikke ytterligere informasjon.

M9, kulehop i Ophiucus: Denne var stjernerik ved 70x, en spredt ytre del gikk inn mot et ganske tykt kjerneparti. Den sluttet bråere på sydsiden og var urund. Ved 154x var haloen liten i forhold til det tykke kjernepartiet. Oppløsningen var nokså god, men det var også mye uoppløst bakgrunn.

NGC 6356, kulehop i Ophiucus: Ved 70x en kompakt klump, veldig konsentrert mot midten. Haloen var liten. Den så ut som en kulerund galakse. Ved 190x var det begynnende kornethet å se, helst i haloen. Dette var en av de jevneste, mest tåkete kulehopene vi hadde sett. Kornetheten øker imidlertid med observasjonstiden. Tydeligvis en rik hop, men altså dårlig oppløst.

NGC 6342, kulehop i Ophiucus: Denne var knøttliten i forhold til de to ovenfor og av lav intensitet. En jevn liten tåkedott med noe konsentrasjon ved 70x. Også uoppløst ved 190x.

M44, åpen hop i Scutum: Innom "Villandhopen" på vei til NGC 6712. Veldig godt definerte stjerner, mellomrommet mellom stjernene var mørkere enn det undertegnede har vært vant til fra Norge. Hopen var svært godt adskilt fra en ellers rik stjernebakgrunn. Den har noen utpregede, stjernefattigere områder mellom rike ansamlinger og rader av stjerner. Høyst inntrykksfull både ved 70x og 154x forstørrelse.

NGC 6712, kulehop i Scutum: Ved 154x var litt tilløp til oppløsning. En tåkete kjerne, de ytre delene gikk over i bakgrunnen.

M26, åpen hop i Scutum: En godt avgrenset åpen hop ved 70x. Uten sentral konsentrasjon. Armer av stjerner var spredt utover uten særlig grad av symmetri. En krum "hale" av stjerner gikk ut fra senterområdet nord og litt øst. Noe vest og syd i ytre deler var en mer utpreget stjerne i hopen. 190x forstørrelse gjorde hopen bare større og åpnere, uten ytterligere informasjon.

NGC 6760, kulehop i Aquila: En lyssvak, kompakt kulehop med en viss konsentrering i midten, over i et relativt tykt kjerneparti. Haloen var diffus, en og annen stjerne sett, men i det hele tatt et tåkete utseende ved 70x. Ved 190x var hopen fortsatt tåkete - klart kornete, men enkeltstjerner vanskelig å definere. Haloen avtok diffust inn i bakgrunnen.

M56, kulehop i Lyra: Kjernen var ganske bred, med moderat konsentrasjon mot midten. En god del oppløsning ved 70x. Lysintensiteten ble ikke høy i sentrum (i alle fall i forhold til andre Messier kulehoper). I total utstrekning var hopen kompakt. Ved 190x var den godt oppløst inn mot kjernen, mot en uoppløst resttåke.

NGC 6934, kulehop i Delphinus: Ved 70x var denne kompakt og intens mot kjernen. Ikke noe særlig til oppløsning, den var kornete langs kanten. Kjernen var liten og intens. Ved 190x ble en del stjerner vist, også kjernen ble kornete og med tid kom noen flere enkeltstjerner frem. Vest for hopen, ca. en kulehopdiameter, var en ca. ~mag. 8 stjerne (visuelt estimat). Økning til 190x hjalp betydelig på oppløsningnen.

NGC 6928 og 6930, galakser i Delphinus: 6928 ble sett greit ved 70x, var en grå lysning lett å holde når den var funnet. 6930 ved denne forstørrelsen kom og gikk, var vesentlig flatere og innblandet i en (nesten) overlagret stjerne som vanskelliggjorde observasjonen. Ved 190x var 6928 avlang, med en konsentrasjon mot kjernen. En stjerne ca. av samme styrke som kjernen lå rett øst for den. 6930 lå rett syd for 6928 og var vesentlig svakere. Den hadde en smal stavform, lavere overflatelysstyrke og ingen sentral konsentrasjon.

M2, kulehop i Aquarius: Veldig rik og godt oppløst ved 70x. Kjernen var lyssterk og konsentrert mot midten. Hopen hadde en stor stjernespekket halo. Intensiteten økte nokså jevnt inn mot sentrum, til et lite område av høy intensitet. Ved 190x virket kjernepartiet strukturmessig bredere. Det sentrale området av høy konsentrasjon ble ikke så utpreget. Enkeltstjernene var ikke så lyssterke som f.eks. hos M5. Hopen var godt oppløst, særlig rett utenfor det mest konsentrerte. 285x forstørrelse gav ikke noe særlig mer, den var like godt oppløst.

Obs. rapport, 15. juli, 2007 av Eric Jensen

Ved Sattleggers Alpenhof i Kärnten, Østerrike. 1750 meters høyde. Teleskop: 17,5-tommers Newton på tysk ekvatorialmontering. Vi begynte i skumringen, ca. kl. 21.45 observerte vi Jupiter ved 154x og 190x. Seeingen var variabel til å begynne med, men i øyeblikk bra. Den utviklet seg i løpet av kvelden til å bli meget bra, og grensemagnituden ble bedre enn 6. Den røde flekken var synlig og tydelig farget. Det søndre båndet buktet seg om den, det var tydelig hvitt mellom flekken og det mørkere båndet i gode øyeblikk. En klump og et hvitt "hakk" var også i søndre ekvatorialbånd, rett øst for den røde flekken. De 4 månene var ganske symmetrisk plassert om planeten; to på hver side.

M57, planetarisk tåke i Lyra: Denne ble observert ved 190x og 285x. Sentralstjernen var synlig med med sidesyn i korte øyeblikk, men kunne ikke holdes vedvarende.

B86, mørk tåke og NGC 6520, åpen hop i Sagittarius: Disse var ved siden av hverandre og begge synlige i samme felt ved 70x. B86 var en tydelig, meget veldefinert mørk tåke, vest for 6520 og i kanten på denne. 6520 var en ganske rik åpen hop med utpreget røde stjerner. Hadde en konsentrasjon av svakere stjerner mot midten. Ekstinksjon fra tåke vil ha bidratt til rødfargen, samt svekkelse av lysstyrken. Imidlertid ble også mer blålige stjerner sett. Videre, rett vest for B86, i dens ytterkant, var en kraftig rød stjerne. Selve den mørke tåken var kompakt og veldig utpreget mot bakgrunnen. Den virket flatest på vestkanten, krummet på østkanten. Det var også en del mindre konsentrerte tåkedeler spredt om i feltet. En liten utstikker fra B86 gikk inn i hopen, i kanten av to sterke rødlige stjerner i midten. Videre vest-syd-vest, i en avstand omtrent like langt fra B86 som systemets diametrale størrelse, var en mørk tåkedel som var både mindre og av lavere kontrast. Videre syntes svakere mørk tåke å bukte seg vest fra B86 før den svinger nord og tilbake øst. Denne buktningen var av vesentlig lavere kontrast. Litt forbehold om denne delen, kan ha vært et stjernefattigere område. Ved 190x var B86 både ujevn og klumpete.

Tr 31, åpen hop i Sagittarius: Ved 70x var hopen ikke godt adskilt fra bakgrunnen. Den var en oppkonsentrering av flere svake stjerner. En trekant av sterkere stjerner var overlagret.

NGC 6522 og 6528, kulehoper i Sagittarius: Dette var noe så skjeldent som to kulehoper synlige i samme synsfelt! Dette både ved 70x og 154x. Begge var av moderat overflatelysstyrke, og små. De hadde konsentrasjon mot midten og var kornete. 6522, den største, var noe mer kornete. Noen -få- stjerner sett ved 70x. 6528 var verre i så måte. Ved 154x hadde 6522 (relativt sett) en stor halo; 6528 var diffus med sterkt sentrum, og forsvant utover inn i bakgrunnen av Sagittarius-skyen. Stjernefeltet var rikt. 6528 så ellers ut som en forminsket utgave av 6522.

NGC 6569, kulehop i Sagittarius: Videre syd for ovennevnte kulehoppar. Den var ved 70x diffus, uten spesielt til konsentrasjon, og mer eller mindre kornete. Litt sydlig for 6569 var en 6.8 mag. stjerne.

NGC 6558, kulehop i Sagittarius: Denne lå ca. 40 min. lenger vest. Den var mindre og av lavere intensitet enn 6569. Ingen oppløsning sett ved 70x; var tåkete. Hadde lite konsentrasjon, var knapt nok kornete. Ved 190x var en og annen stjerne synlig til tider. Objektet var lavt over horisonten, og veggen dekket for noe av lysåpningen.

NGC 6624, kulehop i Sagittarius: Ikke langt fra Delta Sagittarii. Den var vesentlig mer lyssterk enn de forrige kulehopene. Da den var høyere over horisonten, fikk vi også utnyttet hele teleskopets lysåpning. Hopen hadde tydelig konsentrasjon, inntrykk av stellaring i sentrum. Haloen utenfor var diffus og dårlig oppløst ved 70x. Ved 190x var flere stjerner tydelige i haloen med sidesyn. Kompakt, lyssterk kjerne i forhold til hopen som helhet, kjernen var asymmetrisk plassert mot syd.

M17, Svanetåken, emisjonståke i Sagittarius: Denne meget lyssterke og detaljerte tåken er utførlig beskrevet i annen rapport. Det nevnes ellers at den virket mer blålig enn grønn.

M8, Lagunetåken, emisjonståke med åpen hop i Sagittarius: Ved 70x et mye mer utstrakt tåkesystem enn M17. Hadde en utpreget lysere del, og videre en diffus utblåst tåke som strakk seg utover feltet i flere retninger. Mye mørk tåke var innblandet, især det velkjente smale båndet var utpreget. Stor stjernerikdom. Per skimtet noe rødskjær i kanten, undertegnede så ikke dette.

M20, Trifidetåken, emisjons- og refleksjonståke i Sagittarius: Denne var svært utpreget i kveld, støvskyene var banale med direktesyn. Skybåndenes form og avbøyninger var lette å følge. UHC-filter ble ikke brukt, hverken på dette eller de andre ovennevnte emisjonståkene. M20 ble observert i 2006 med samme teleskop, og båndene var enkle å se, men virket denne kvelden spesielt utpregede. Det var meget klar og stabil luft. Tåkekomponenten som ikke har støvbånd ble også sett, men denne konsentrerte vi oss ikke mye om.

M51, galakse i Canes Venatici: Observert ved 70x og 154x. Beskrivelse er alt gitt i annen rapport. Det poengteres imidlertid at lufttransparens og -stabilitet var enda litt bedre denne kvelden enn forrige gang.

M3, kulehop i Canes Venatici: Beskrevet i andre rapporter fra Stavanger-området et utall ganger før. Strukturmessig er kjernepartiet tykt, med stor stjernerikdom jevnt fordelt over dette partiet. God oppløsning ved alle forstørrelser fra 70x og oppover.

B92 og B93, mørke tåker i Sagittarius: Disse var bare de mest konsentrerte delene av et system av mørk tåke som strakte seg i smale bånd over mer enn en okulardiameter ved 70x. Beskrivelse etter tur: Først, i syd-øst var et tåkebånd som strakte seg omtrent loddrett i synsfeltet mot en retning ca. nord-vest. I sin nordre ende brakk den av mot vest, og krummet seg videre syd-vest til den ble nokså tett. Denne tette delen var B93. Ved å følge båndet videre vestover kom vi til en veldig tett klump av tåke, adskilt fra det ovennevnte båndet. Denne adskilte tåken var B92. Den hadde en overlagret stjerne. Randen av B92 hadde en brå, men synlig tetthetsgradient der stjernene begynte å vise seg med sidesyn (når man gikk i retning ut fra tåken). B92 var en virkelig kullsekk.

NGC 6603, åpen hop i Sagittarius: Denne lå syd-øst for B93 og var en rik åpen hop. Tydelig adskilt fra bakgrunnen, men gikk i retning av randen i ett med stjernefeltet. En rad av 5-6 stjerner utpreget seg i sentrum. Antakelig 70x. Videre syd for 6603 ble det sett et stort, bredt bånd av mørk tåke. Intensiteten til dette båndet var ikke stor i forhold til B92/93.

NGC 6589 og 6590, lys tåke (emisjons- eller refleksjonståke) i Sagittarius: Ved 70x. Litt over en grad nord-nord-øst for My Satittarii fant vi noe tilfeldig to par doble stjerner, hver av dem omgitt av tåke som hadde liten utstrekning. Det søndre av disse parene (NGC 6590) hadde tydeligst tåke. Sidesyn hjalp, men den tydeligste av dem ble likevel sett umiddelbart (og overraskende). Per så videre et annet par lenger vest og observerte antydning til tåke der, hvilket undertegnede ikke gjorde. Da vi først fant dette paret undersøkte vi Xephem, som viste et objekt betegnet NGC 6595, og beskrevet som "cluster with nebulosity". I ettertid er Uranometria 2000.0 blitt konsultert. Her er det tåkene 6589 og 6590 som betegnes, og ingen åpen hop vises. Det var i okularet heller ingen åpen hop synlig adskilt fra bakgrunnen. Et søk på internett antydet videre en del forvirring angående betegnelsen av objektet/objektene.

Tr 33, åpen hop i Sagittarius: Ved 70x var denne en godt adskilt, men heller spredt åpen hop. En kraftig rødlig stjerne lå i syd-vest, en bue av 4 stjerner gikk under denne. Et halvt dusin svakere stjerner rundt. Hopen gav et fargerigt inntrykk.

Vi gikk så kort innom M25, beskrevet i annen rapport.

NGC 6645, åpen hop i Sagittarius: 70x forstørrelse. Hopen har et særpreg i og med at den består av ringer (2-3 stk.) av stjerner, med mørkt i midten av disse. Spesielt en av dem er utpreget sirkelformet. Denne er i "kontakt" med en videre ring ca. like stor, og videre fantes tilløp til en tredje ring som ikke var komplett. I tillegg krummet det seg armer av stjerner utover fra de sentrale områdene. Objektet hadde en filamentær nettverksstruktur av stjerner. Også sett ved 190x.

Ru 171, åpen hop i Scutum: Forholdsvis dårlig adskilt fra bakgrunnen, rik på svake stjerner. Hopen er en lokalt mer konsentrert ansamling av stjerner enn bakgrunnen. Litt nord for hopens kant var et par ~mag. 7 stjerner. Ingen sentral konsentrasjon, snarere svakt det motsatte. Den så ut til å være involvert i eller nær et bånd av mørk tåke som strakk seg omtrent i øst-vest-retning. 70x.

M30, kulehop i Capricornus: Ved 70x var det spesielle utseendet til denne kulehopen synlig, med to utpregede grener av stjerner som pekte nordover fra hopen. Disse gir bidrag til dens asymmetriske, busklignende utseende. Den hadde en tydelig konsentrasjon som blir tett i midten, med stjernespekket halo rundt. 190x forstørrelse gav god oppløsning. Med sidesyn kom flere svake stjerner i ytterkanten frem. Se ellers rapport fra 2006.

NGC 6818, planetarisk tåke i Sagittarius: Dette er "Little Gem" tåken. En liten, lyssterk blå-grønn tåkeflekk ved 70x. Inne i skiven (som var kantete) var en lysere del som virket ringformig ved høyere forstørrelse. Mer blå enn grønn. 190x og 285x også benyttet. Rundt tåken var en ytterst svak halo antydet, men dette kan ha vært strølys da lignende ble sett rundt en stjerne oppe til høyre i feltet. Observert både med og uten UHC-filter.

NGC 6822, Barnards galakse i Sagittarius: Ca. 2/3 grad syd-syd-øst for 6818. Den synlige delen dekket kanskje 1/10 av feltet ved 70x. Men dette var ikke veldefinert. Galaksen var en uhyre blass, subtil økning av lysstyrken i forhold til resten av feltet. Lysstyrken økte og avtok (på den motsatte siden) meget gradvis. Den var likevel ikke vanskelig med den mørke himmelen vi hadde, og var entydig og konsekvent plassert. Den hadde ingen konsentrering mot sentrum, og hadde noen overlagrede svake stjerner. Litt avlang i nord-syd-retning. Det var ujevnheter i galaksen med sidesyn, men vi kunne ikke definere dem.

Vi avsluttet med Mars ca. kl. 03.00, lavt over den østlige horisonten. Ved 70x var den en tydelig skive, "dansende" i flere farger grunnet atmosfæren. Den dannet ved denne forstørrelsen et fint par med en lys stjerne. Ved 190x kom etterhvert i korte øyeblikk en mørkere flekk til syne, nær skivens sentrum. Denne utgjorde en vesentlig del av skivens diameter, det dreide seg om en av de større synlige strukturene på Mars. Den var av lav kontrast, og kom og gikk med seeingen. Imidlertid var det tydelig at Mars hadde fase, 80-90%. Vestsiden av skiven var tydelig mindre krum enn østsiden.

Obs. rapport, 14. juli, 2007 av Eric Jensen

Ved Sattleggers Alpenhof i Kärnten, Østerrike. 1750 meters høyde. Teleskop: 17,5-tommers Newton på tysk ekvatorialmontering. Per begynte kvelden ca. kl. 22.10, Eric kom litt senere. Begynte med Jupiter, skyggen av Io ca. foran midten. Per så månen på -forsiden- av Jupiters kant, like før den ble separert fra planeten ved siste kontakt. Io viste seg så som en bulk på kanten, med 3D virkning. Vi begynte for alvor ca. kl. 22.30 - 22.45.

M19, kulehop i Ophiucus: Etter kjapt besøk på M4 i Scorpius, som var fin og oppløst til tross for noe skumring, gikk vi til M19. Dette var en pen kulehop med en del oppløste stjerner og mye uoppløst bakgrunnståke. Den hadde et stjernepar i nord-vest-siden av kanten, og en annen enkeltstjerne i nord-øst. Den hadde sikkert vært et vakkert objekt lenger syd og ved større forstørrelse lenger syd. 154x forstørrelse benyttet.

Denne kvelden tok vi for oss kulehoper på rekke og rad.

NGC 6293, kulehop i Ophiucus: En tåkedott med litt oppløste stjerner. Veldig konsentrert og vesentlig mindre enn M19, viste ved 154x avgjort tegn til oppløsning, men stod langt syd på himmelen. Observatorieveggen kan også ha dekket til for litt av lysåpningen ved denne lave deklinasjonen.

NGC 6284, kulehop i Ophiucus: Først observert ved 70x. Enda litt mindre enn 6293. Så ut som en stor Messier-kulehop sett gjennom en 90 mm refraktor! Stjerner nokså tette mot midten, men av lav intensitet. Ikke oppløst ved 70x. Klart begynnende oppløsning ved 154x, stødig til tross for ganske sydlig deklinasjon. Kraftigere stjerner på østsiden av hopen. Veldig liten hop med liten halo utenfor kjernen. Ved 190x var igjen begynnende oppløsning, sidesyn hjalp.

NGC 6287, kulehop i Ophiucus: 2 grader videre nord. Enkeltstjerner sett ved 70x. Den hadde lite markert kjerne og var lyskraftig over det hele. Ved 190x Minnet den om M14 i struktur; veldig rik og uten definert kjerne. "Spiraler" av stjerner sett. Nord for det tykkeste var to klare forgrunnsstjerner. Et mylder av svake stjerner var oppløst.

M62, kulehop i grensen mellom Scorpius og Ophiucus: Ved 190x var hopen jevnt over rik med mange svake oppløste stjerner og en liten konsentrasjon mot midten. Vi mistet lysåpning grunnet observatorieveggen.

NGC 6304, kulehop i Ophiucus: Denne lå videre øst for M62. Ved 70x var den liten, nokså svak og dårlig oppløst. Korning antydet, tydelig konsentrasjon mot midten. Veldig liten halo. Ved 190x var det bare antydning til stjerner, liten halo og relativt jevn overflatelysstyrke. Veggen reduserte igjen den tilgjengelige lysåpningen.

NGC 6316, kulehop i Ophiucus: Denne lå ca. 1 1/4 grad nord-nord-øst for 6304. Ved 70x en mer intens og kompakt kulehop enn den forrige. Noe av den økte intensiteten kan skyldes at vi hadde økt tilgjengelig lysåpning lenger nord. En avgjort urund kulehop. Ved 190x var den ikke oppløst, men litt ujevn. Den hadde klar sentral kondensering, og noe halo utenfor med sidesyn. Ca. 1/2 grad øst for 6316 var to buer av jevnsterke stjerner som vendte mot hverandre og dannet en slags oval.

NGC 6355, kulehop i Ophiucus: Videre nord og øst. Lå litt nordlig for en ~mag. 9 stjerne. Den var diffus ved 70x, med svak konsentrasjon i midten. Minnet om en elliptisk galakse. Ved 190x var den hovedsakelig en større diffus dott. En svak korning synlig. Nord for hopen var to trekantasterismer. Kulehopen dannet dannet ett hjørne, der de øvrige asterismene var "hjørner" i den -større- trekanten.

NGC 6401, kulehop i Ophiucus: Denne hadde en stjerne overlagret, kjernen var direkte vest for stjernen. En elliptisk tåkeformet dott, med litt konsentrasjon mot sentrum. Ingen oppløsning ved 70x. Ved 190x ble en og annen stjerne antydet, med litt tåke rundt. Ved denne høyere forstørrelsen ble den overlagrede stjernen helt adskilt fra kjernen.

Ditra-Bica 60, åpen hop: Antakelig i Ophiucus-Sagittarius-området, noterte ikke nøyaktig. Ved 154x forstørrelse ble 3 stjerner sett, sydligste stjerne sterkere enn de øvrige. Alle var svake. I alt fra 12,4 mag. til 14,6 mag. stjerner var i denne (såkalte) hopen ihht. Xephem. Muligens noen ekstra stjerner uoppløst i tillegg til de 3.

NGC 6469, åpen hop i Sagittarius: Ingen konsentrasjon mot midten. Hadde klare stjerner, de klareste var blålige. Hopen var relativt godt adskilt fra bakgrunnen. De lyseste stjernene var langs hopens rand. Mange lyssvakere stjerner innenfor. 70x forstørrelse. Ved 154x økte kontrasten med den mørkere bakgrunnen, stjernene mer veldefinerte. Bånd av mørk tåke i sydkanten av hopen ganske tydelig. Båndets tykkelse omtrent lik hopens utstrekning visuelt. Det ble lysere igjen på motsatt side av båndet.

M28, kulehop i Sagittarius: Godt oppløst ved 70x. Tydelig konsentrert kjerne med halo av stjerner spredt utover. Kjernen nokså liten og konsentrert. Enkeltstjerner i kjernen var synlige med direktesyn. Hopen lå i et rikt stjernefelt og var liten i utstrekning. Ved 190x var den godt oppløst. Minnet i struktur om M15, men hadde ikke på langt nær så rik halo. "Strømmer" av stjerner gikk utover.

NGC 6638, kulehop i Sagittarius: Et stykke øst for M28. Den var knøttliten, men hadde antydning til granulering ved 70x. Ved 190x, svak konsentrering mot midten og en halo av lite veldefinert størrelse. Den var i et rikt stjernefelt. Begynnende oppløsning ved sistnevnte forstørrelse. Med tid begynte en god del stjerner å vise seg, men disse kom og gikk. Hopen var helhetlig nokså intens.

NGC 6642, kulehop i Sagittarius: Dette var en enda mindre kulehop, igjen intens. Ved 70x var det ikke lett å se om kjernepartiet var tykt eller konsentrert. Ingen oppløsning. Ved 190x ble noen stjerner (især i ytterkant) oppløst.

M22, kulehop i Sagittarius: Veldig rik ved 70x, med en -gigantisk- stjernespekket halo som etterhvert gikk i ett med stjernebakgrunnen. Enkeltklumper av stjerner ble erkjent i hopen, adskilt av mørkere områder. Kjernen ble løst opp mer og mer med tiden. Hopen er på høyde med M13 og M15. Et fantastisk mylder av stjerner. I tillegg til de lyseste oppløste stjernene kom også stjerner frem med tid. Innover mot kjernen gikk disse mer og mer mot å bli en uoppløselig bakgrunn for de lysere, -oppløste- stjernene. Sistnevnte observasjoner ed 154x.

M25, åpen hop i Sagittarius: Ved 70x en løs åpen hop, mange lyssterke enkeltstjerner. I kjernen var en rettvinklet trekant av omtrent jevnsterke, lyse stjerner. I denne trekanten, på nordsiden, var en "båtformet" asterisme av svakere stjerner. Ingen sentral konsentrasjon, var spredt uordnet utover. Hopen var tydelig avgrenset fra bakgrunnen. Især de nordlige stjernene i hopen var rødlige, den båtformede asterismen mer blålig. Videre: Syd for sentrum var en kisteformet, alternativt "Gemini-formet", asterisme. Et mørkt bånd syntes å dele hopen i to, mellom båtasterismen og kisteasterismen. Ingen stjerner var i dette båndet, som var godt definert. Båndet strakk seg godt utenfor hopen, ca. i øst-vest-retning, og kan ha vært en mørk tåke.

M15, kulehop i Pegasus: Stod høyt på himmelen. Ved 70x så vi denne i et nytt perspektiv etter å ha observert alle de foregående kulehopene. Den skillet seg merkbart ut i forhold til de andre, tatt i betraktning den ekstremt konsentrerte kjernen, kombinert med svært stor ytre halo. Enkeltstjerner synlig helt i sentrum mot en uoppløst bakgrunn, ved 154x. Vi forsøkte å se den den planetariske tåken Pease 1 inne i hopen. Ved høy forstørrelse identifiserte vi en noe påfallende klump som vi begge var enige at var plassert ca 40 grader til venstre for nord-retningen, ut fra sentrum. Eric estimerte (med begrenset nøyaktighet) at klumpen var plassert ca. 4 til 5 ganger dens diameter, ut fra hopens sentrum. Bruk av UHC filter gav ikke entydig resultat. Kommentar: I ettertid er bilder undersøkt. Retningen fra sentrum stemmer noenlunde overens med observasjoner, men ikke det estimerte antall diametre av den observerte klumpen. Tåken er i virkeligheten vesentlig mindre. Det vi så kan nok ha vært en stjerneklump, som også befinner seg i området.

Vi avsluttet observasjonene kl. 02.45.

Obs. rapport, 13. juli, 2007 av Eric Jensen

Ved Sattleggers Alpenhof i Kärnten, Østerrike. 1750 meters høyde. Teleskop: 17,5-tommers Newton på tysk ekvatorialmontering. Vi begynte i skumringen, ca. kl. 22.35 med Jupiter ved 154x forstørrelse. Io var på vei inn mot baksiden; et lite gap ble sett mellom planet og måne. På Jupiter var Nordre bånd tydelig brunest og tykkest. Søndre bånd var spesielt blasst; men hadde tydelige klumper langs sin søndre rand. Grå bånd mellom ekvatorialbåndene var merkbare (såkalte "festoons"). Kl. 22.40 var "første kontakt" mellom Io og Jupiter.

M51, galakse i Canes Venatici i 10x70 Fujinon prismekikkert: Tydelig dobbel, med den ene komponenten var merkbart større og lysere enn den andre. Den store var klart skiveformet og hadde et lysere kjerneparti. I henhod til Fujinon-feltet lå den lille komponenten omtrent nordlig for den store. Fint utseende i 10x70!

M12, kulehop i Ophiucus: Tykt kjerneparti asymmetrisk plassert i forhold til hopen som helhet; mot søndre side. Mange oppløste enkeltstjerner i kjernen. En lys stjerne litt nord for kjerneområdet ble sett. Dette var ved 70x forstørrelse. De sydligste stjernene i hopen dannet en krans der det var stjernefattig innenfor (hvis dette ikke var tilfeldige forgrunnsstjerner). Ved 154x var hopen meget godt oppløst, med armer av stjerner i flere retninger.

NGC 6220, galakse i Ophiucus: Vi gikk innom denne 13.9 mag. galaksen ettersom den lå i nærheten. Den var litt mer utblåst en omkringliggende stjerner. Veldig svak, forstørrelsen var antakelig 154x.

M10, kulehop i Ophiucus: Denne var mer konsentrert og symmetrisk i form enn M12. De lyseste enkeltstjernene var også lysere. Kjernepartiet var omtrent like tykt som hos forrige hop, men den ugjorde større andel av hele hopen: Kulehopen hadde mindre utstrekning/halo. Ovennevnte observasjoner ved 70x. Virkelig godt oppløst ved 154x; de lyseste enkeltstjernene var veldefinerte og godt separerte med difrektesyn, mot en grå, kornete bakgrunn av uoppløste stjerner.

M14, kulehop i Ophiucus: Ved 154x var denne hopen -totalt- forskjellig fra M10 og M12. M14 hadde intet definert kjerneparti, den var snarere en kornete, utblåst flekk. Den hadde klart meget tett med stjerner, men disse var lyssvake, noe som vanskeliggjorde god oppløsning. Hopen var symmetrisk (kanskje litt avlang i øst-vest-retning). 190x forstørrelse hjalp, enkeltstjerner ble med tid veldefinerte, mot en veldig stor, tykk og kornete bakgrunn.

NGC 6366, kulehop i Ophiucus: Denne lå ca. 3 grader vest-syd-vest for M14. Den var utblåst og av veldig lav intensitet, med overhodet ingen konsentrasjon. En kornete grå flekk ved 70x. En ca. mag. 4.5 stjerne var rett vest for den. Det var nok en rik hop, men bare noen få stjerner ble oppløst og resten var kornete. Antakelig også sett ved 154x, en forstørrelse vi ofte brukte.

M7, åpen hop i Scorpius, sett med 10x70 Fujinon: Lyssterk åpen hop, veldefinert og godt oppløst, med en liten konsentrasjon av lyse stjerner arrangert i et kors. Kjernen var noe sydlig plassert for hopens sentrum. Den midterste stjernen i korset var en (som sett i Fujinon'en) relativt tett dobbel.

M17, emisjonståke i Sagittarius: Denne ble også utførlig beskrevet i rapport fra 2006. Som alltid var den virkelig imponerende. I dens hoveddel var det bånd på bånd av skråstilte, lyssterkere områder. Mørk tåke adskilte lysere deler flere steder. Nord for hoveddelen var et tykt mørkt bånd som skilte den fra et meget utblåst tåkeområde av lav intensitet. Mot øst var en tåkeflekk i "kjølen av svanen", foruten et lite adskilt tåkeområde over "hodet", mot syd.

NGC 6517, kulehop i Ophiucus: Ved 190x en uoppløst flekk, konsentrert mot midten. Som helhet var hopen av liten utstrekning.

NGC 6539, kulehop i grensen Serpens Cauda/Ophiucus: 1,5 grader nord-nord-øst for 6517. Ved 70x en kornete flekk uten sentral konsentrasjon. Ved 154x kom med tid noen få oppløste stjerner til syne, det ble forøvrig litt disige forhold i den delen av himmelen etterhvert. Lå på sørsiden av en liten gruppe av 12-13 mag. stjerner.

Pal 7 (=IC 1276), kulehop i Serpens Cauda: Funnet ved 70x. En svak stjerne var overlagret. Med tid og sidesyn kom uoppløst tåke til syne. Litt syd-vest for en dobbeltstjerne var en til stjerne som dannet trekant med dobbeltstjernen (hadde glemt å notere hvor denne trekanten ble sett, dvs. hvorvidt disse var svake stjerner sett i selve hopen eller litt utenfor). "Tåken" som hopen utgjorde var både mindre og svakere enn hos de to forrige kulehopene. Den var noe udefinert i form, som kan ha hatt å gjøre den lave overflatelysstyrken, samt den overlagrete stjernen. Pal 7 "vokste" med rikelig bruk av sidesyn, den ble en betydelig klump med ekstremt lav overflatelysstyrke. Sistnevnte observasjoner var ved 154x.

NGC 6741, planetarisk tåke i Aquila: En liten blå-grønn skive på 6 til 8 buesekunder (forskjellig verdi angitt i forskjellige kataloger). Noe konsentrasjon mot kjernen, antydning til å være flattrykt. Den lysere kjernedelen hadde antydning til en viss utstrekning, men sentralstjernen (som -kan- ha blitt sett til tider) kan ha vanskelliggjort bestemmelse av dette. Gikk opp til 285x, og 570x. Sistnevnte med Barlow, denne forstørrelsen gav ikke mer informasjon.

Obs. rapport, 12. juli, 2007 av Eric Jensen

Ved Sattleggers Alpenhof i Kärnten, Østerrike. 1750 meters høyde. Teleskop: 17,5-tommers Newton på tysk ekvatorialmontering. Bedre enn grensemag. 6, noe skiftende skydekke. Begynte kl. 23.50.

M51, galakse i Canes Venatici: Svært veldefinerte spiralarmer ved 70x forstørrelse. Ved 154x var galaksen på høyde med det beste vi hadde sett (motorisert teleskop kan ha hjulpet på vår evne til å konsentrere oss). Spiralarm kunne følges rundt tilsynelatende mer enn en "omdreining" til den ble utblåst og diffus. Klumper i armene ble sett, spesielt en i nærheten av forbindelseslinjen mellom de to kjernene var klar.

Vi begynte så jakten på Pluto, med hjelp av oppdatert stjernekart i programmet Xephem. På veien gikk vi raskt innom flere deep-sky objekter:

- Lagunetåken M8 i Sagittarius var svært tydelig. Den klareste støvdelingen var banalt veldefinert. Videre, nord for dens lyseste del var en svær, utblåst og langstrakt tåke adskilt fra den lysere delen med et mørkt bånd. I det lyseste kjerneområdet var noe struktur samt overlagret stjerne. Litt nord-vest for kjerneområdet ble en videre deling sett og så en tynn stripe av tåke.

- Diverse mørke tåker i Sagittarius: Spesielt en tykk, "potetformig" flekk skygget for bakgrunnsstjernene. Også avlange systemer sett. Dette var diverse Barnard-tåker som beskrives mer utførlig i en senere rapport.

- M17, Svanetåken i Sagittarius: Dette ble benyttet som det egentlige utgangspunktet for vår stjernehopping til Pluto. Vi gikk raskt videre fra denne, som blir beskrevet i senere rapport.

- NGC 6439, planetarisk tåke i Sagittarius: Knøttliten, bare litt diffus i forhold til bakgrunnsstjernene.

Etter en god stunds videre sjernehopping ble Pluto observert. Dette var fra rundt kl. 00.30-tiden. I dette teleskopet og den mørke himmelen var den enkel å se. Den flyttet seg noen buesekunder i løpet av de 45 minuttene vi hadde den i feltet. Dette var -ikke- pga. Plutos banebevegelse rundt sola (som var vært for liten til å merkes), men pga. Jordas bevegelse. Endring i parallakse gav altså retrograd bevegelse. Dette ble sett fordi Pluto først var litt til høyre for en linje mellom to stjerne, og dette endret seg med tid. Posisjonen ble bekreftet i Xephem. Dvergplaneten befant seg litt syd for en tilnærmet rettvinklet asterisme av 3 svake stjerner. Videre undersøkte vi dagen etterpå på et gammelt Palomar sky-survey-bilde, og dette bildet viste ingen "stjerne" av tilsvarende lysstyrke der vi hadde sett Pluto. Vi gikk antakelig opp til 285x forstørrelse. Plutos lysstyrke ble angitt i Xephem som 13.9 mag.; stjerner som var svakere enn dette ble også sett.

Vi avsluttet med M13, kulehopen i Hercules. Ved 154x ble enkeltasterismer i sentrum lett identifisert med direktesyn. Armer av stjerner gikk ut fra kjerneområdet. Ved 70x var det kanskje et noe varmt skjær over de lyseste stjernene, men dette var subtilt.

Obs. rapport, 11. juli, 2007 av Eric Jensen

Ved Sattleggers Alpenhof i Kärnten, Østerrike. 1750 meters høyde. Teleskop: 17,5-tommers Newton på tysk ekvatorialmontering. En god del skiftende skydekke. Observasjoner fra ca. kl. 23.30.

M4, kulehop i Scorpius: Svær, løs og godt oppløst kulehop av forholdsvis lav intensitet. Grå uoppløst tåke i midten. De sterkeste stjernene går i en ca. Nord-syd stripe gjennom sentrum. I tillegg var en krans av stjerner utenfor den lyseste delen, med mørkt område mellom kransen og den lyse delen.70x, 95x.

NGC 6144, kulehop i Scorpius: Nær M4, vesentlig svakere. Bare de sterkeste stjernene oppløst, kornete og uten konsentrasjon. 95x, 154x.

NGC 7023, refleksjonståke og åpen hop i Cepheus: En stor, utblåst tåke av lavere intensitet. En sterk stjerne var i midten, denne var del av en hop. 70x. Utenfor det lyseste området av tåken ble det mørkere, før det igjen ble lysere. Dvs. det var tydelige lysvariasjoner. Tåken ble stor med sidesyn, kanskje 1/10 til 1/12 av synsfeltet med 82 graders okular ved 70x forstørrelse. Per så flere stjerner i hopen, men skyforholdene forverret seg raskt og observasjonene ble avsluttet noe etter. kl. 00.00.