Stavanger Astronomiske Forening

INNHOLD

GAMMELT

LENKER

Besøk Vitensenteret!

Asteroidene

Bloggarkivet

lørdag 9. november 2013

Museumsnatta på Stavanger Museum

SAF stilte på museumsnatta på Stavanger Museum med Sigmund, Per og Gaute.

Vi holdt til på en takterrasse som normalt ikke er åpen for publikum. Det er to takterrasser, vi holdt til på den som vender mot Storhaug. Det er ( som ventet ) mye strølys her, men ikke verre enn taket på Vitenfabrikken. Det er dog et flomlys som burde vært skrudd av, men det lot seg visst ikke gjøre.

Vi hadde tatt med oss sekstommeren, det er det eneste teleskopet vi har som går an å bære opp trappa til taket.

Værmeldinga var overskyet oppholdsvær, museumet ville gjerne ha oss på taket selv om det var overskya, for å fortelle hva vi holdt på med.

Det var overskya til å begynne med, med noen små gløtt av stjernehimmel, for små til å utnyttes. Så begynte det å regne, mye også. Vi satte dekselet på teleskopet og en kopp over okularet og satsa på at det holdt regnet ute. Utpå kvelden så klarnet det opp, og først viste jeg gjestene Pleiadene. Pleiadene er et objekt som sekstommeren er egnet til å vise, feltet er så stort at hele hopen går inni. Etter en byge til, så klarnet det opp mere, sånn at det siste 20 gjestene kunne se Jupiter med to skybånd og fire måner i 80x.

torsdag 17. oktober 2013

Flotte bilder, likte spesielt M31 bildet. Lurer på om det er ett bilde eller sammensatt av flere? Hvor lang eksponeringstid brukte dere?

Det ser ut til at dere har truffet med fokuseringen, fine stjerner. En ser støvbånd i M31 og M32 skimtes også i bildet. Bildet blir kanskje enda bedre hvis en fjerner fargeskjæret (histogrammene til de tre fargekanalene overlapper ikke hverandre), flytter svartpunktet litt og fjerner noe mer av støyen i bakgrunnen. Signal/støy forholdet er nok noe for lavt til at det nytter å trekke flere detaljer ut av galaksene. Det hadde nok gjort seg med enda lengre total eksponeringstid (flere enkeltbilder).

Prøvde for moro skyld å endre bildet litt. Håper dere ikke misliker at jeg har tuklet med det allerede fine bildet deres.

(Fotografert av Sigmund og Jon Helge)

Øystein

onsdag 16. oktober 2013

Melsheia 10.10.13

Sigmund og Jon Helge var på tur til Melsheia. Jon Helge hadde med seg sin 8" Meade LX 90 og et Nikon D60. Begynte 19:30 og holdt på til 22:30. Klar himmel og lite vind. Vi hadde en måneskalk til å begynne med, men den plaget oss ikke, og den gikk fort ned bakom en ås.

M31 ( Andromedagalaksen ) Kameraet piggybackmontert 85mm f1.8 objektiv Fra Melsheia.

M15 med kameraet i primærfokus på Henrietta fra Byhaugen i oktober en gang.

M57 ( Ringtåken ) Kamera i primærfokus. 2 bilder stakket.

M33 ( Triangel-galaksen ) kameraet piggyback montert, 85mm f1.8 objektiv

tirsdag 13. august 2013

Bilder fra Namibia-turen

Fra venstre: Terje Holte, Eric Jensen, Inge Skauvik og Tore Bjørnsen. Gamsberg-platået er i bakgrunnen til høyre. Tatt fra hotellets terrasse.

Tore og Inge med 24-tommeren.

25x150 prismekikkerten.

Tatt fra Gamsberg, med "Kleiner Gamsberg" i bakgrunnen. Utsikten var som et Mars-landskap!

Eric

lørdag 10. august 2013

Rapport nr. 8 fra Namibia, 04. august 2013

Vi begynte litt før kl. syv. Vi begynte ved bl.a. Eta Carinae-tåken, med Homunculus-tåken rundt selve Eta Carinae. Dernest den store galaksen NGC 4945 i Centaurus.

Vi fortsatte så med kveldens uforpliktende program.

ESO 97-13, "Circinus-galaksen" i Circinus: Kjernepartiet ble greit sett. Men den avlange haloen var av svært lav overflatestyrke og ble bare skimtet i sidesyn. Tore og jeg ble dog sikre på den med litt tid ved 216x. Orienteringen ble oppfattet konsekvent.

NGC 6164 og 6165, diffus tåke i Norma: Disse ble sett ved 90x som to diffuse klumper på hver sin side av en stjerne, et godt stykke ut fra den. Ikke spesielt god kontrast ved 90x ufiltrert. Mye bedre filtrert, spesielt ved 165x. Bestod av to korte boblesegmenter; den ene lysest. Segmentene var sterkest i et avlangt område, og ble svakere i sin forlengelse til hver side. Rikelig sidesyn gav inntrykk av at de dannet del av en boble rundt stjernen, men boblen var bare synlig et kort stykke ut fra hvert segment. Uvanlig objekt.

Dernest så vi igjen på M83 i Hydra, et storartet syn ved 165x. Ref. ellers en tidligere beskrivelse.

IC 4662, galakse i Pavo: Ikke så stor, men hadde veldig uvanlig utseende; meget asymmetrisk. Den var rett ved en sterk stjerne som forstyrret, men så ved 165x ut som en "vifte" som gikk ut til én side, fra et lyst område. Også observert ved 216x. Kjernen var plassert i kanten av galaksen, og denne kjernen var sågar dobbel – den hadde to ikke-stellare klumper i sitt lyseste område. Kommentar: Senere sjekk av bilder på nettet viste at den doble "kjernen" var to intense, lokale stjerneskyer/emisjonståker. Ser ut til å være en dverggalakse, kanskje noe à la NGC 4449 i Canes Venatici.

NGC 5189, planetarisk tåke i Musca: Vi ønsket å se dette unike objektet igjen. Meget strukturert tåke, veldig spesiell i form og struktur. Bestod av lyssterk stav med krumning i hver ende. Denne var også omgitt av en trapesformet halo med kontrastrike klumper, spesielt i hjørnene. God kontrast ufiltrert, enda bedre med UHC. 267x gav ordentlig størrelse på objektet.

NGC 5148 og -50, planetarisk tåke i Grus: En fin, stor, sirkulær og tydelig ringtåke. Virkelig mørkere i midten, ringen var noe diffus. Ble sett med god kontrast især i filter. 165x og 216x. Sistnevnte forstørrelse nærmet seg grensen m.h.t. objektets overflatestyrke.

Dernest observerte vi galakser i Libra – et heller neglisjert stjernebilde. Vi begynte med en trio som bestod av NGC 5861 og -58, samt IC 1091. NGC 5861 var klart den største og sterkeste. Tykk og diffus, i sidesyn svakt lysere mot kjernen ved 216x. Hadde utover det ingen sentral konsentrasjon. NGC 5858 var mye mindre; linseformet med lyssterk kjerne. IC 1091 var også liten, men med lav overflatestyrke.

NGC 5878, galakse i Libra: Ved 216x fikk denne litt størrelse; avlang, antakelig spiral som ble sett ikke-helt fra kanten. Den var diffus utover og av moderat intensitet, hadde en liten nesten stellar kjerne. Rett ved den var en liten diffus klump ved en stjerne, og som kom frem best i sidesyn. Dette var MCG 2-39-9.

NGC 5885, galakse i Libra: Diffus, ikke liten, men utblåst og uten tydelig kjerne. I hovedsak en tåkedott som ved 165x og m/bruk av sidesyn hadde en lyssvak, halvbred kjerne.

NGC 5796, 5793 og 5815 i Libra: NGC 5796 var rund, kompakt og med sentral konsentrasjon; tydelig. Hadde en ikke-stellar kjerne av ganske høy styrke. 5793 var rett ved, vesentlig svakere og svakt avlang. Videre, et stykke utover var NGC 5815, som så vidt passet inn i feltet sammen med (én av?) de andre ved 216x. NGC 5815 var enda svakere, litt avlang og meget liten.

NGC 5897, kulehop i Libra: En fin kulehop, én av typen uten kjerne. Svake og meget svake stjerner gav en ujevnt tåkeaktig bakgrunn. Det var imidlertid også en del sterkere stjerner som ble oppløst; både over kjernen og i haloen. Sett med god kontrast.

NGC 6334, "Cat's Paw Nebula", emisjonståke i Scorpius: Med UHC-filter ved 90x var dette et kompleks bestående av separate klumper av tåke. For det meste lav intensitet. Men den (cirka) sydligste var spesielt tydelig, og befant seg rundt en stjerne. Videre, mot nord, var en litt mindre del uten stjerne. UHC-filter virket vel så bra som OIII.

NGC 6357, emisjonståke i Scorpius: Lå nord for forrige. Også en samling av tåkeflekker, men her skilte én seg ut ved å være avlang, med høy overflatelysstyrke og veldig høy kontrast. OIII-filter virket godt. Den lyseste delen var asymmetrisk plassert i den. De øvrige tåkeflekkene hadde veldig lav styrke og var best sett med sidesyn.

NGC 6302, Bug Nebula, planetarisk tåke i Scorpius: På denne gikk vi rett til 351x med UHC-filter. God seeing. Tåken hadde svært høy overflatelysstyrke. Den sterkeste delen gikk gjennom som en stav, kunne minne om stavspiralgalakse. Men hovedinntrykket ble etterhvert av en bipolar tåke hvor hver pol så ut som en stemmegaffel som pekte i hver sin retning – den ene kortere enn den andre. Flott objekt.

NGC 7221, galakse i Piscis Austrinus: Kompakt, avrund og med konsentrasjon mot midten. I og for seg kontrastrik og ganske lyssterk. En stjerne var overlagret nær kjernen. 216x.

Nå til en tett gruppe i Piscis Austrinus som inkluderte NGC 7214. To av dem lå spesielt nær denne galaksen, den siste passet også inn i synsfeltet med de øvrige ved 267x. 7214 var desidert mest lyssterk. Den hadde rundlig liten halo, punktformig kjerne, og ble sett med god kontrast. Helt kloss i den var en bitteliten flekk av en galakse; MCG 5-52-35. Videre litt bortenfor var ESO 467-13, som var diffus og uten konsentrasjon. Lengst bort var ESO 467-15; smal og liten, og av lignende overflatestyrke som forrige. Et artig syn til tross for at de var svake, det var tydelig forskjell mellom dem.

M16, Ørnetåken i Serpens Cauda: Med UHC-filter og varierende forstørrelser. Tåken var stor, utstrakt og med moderat styrke. Vi konsentrerte oss imidlertid om det berømte "ørnehodet". Dette ble faktisk sett som en mørk tåkefortetning allerede ved lav forstørrelse, og synet ble bare bedre med høyere, opp til 267x. Ved sistnevnte forstørrelse var strukturene tydelige i sidesyn. To parallelle, mørkere segmenter ble separert utvetydig, og i tillegg var en tredje parallell komponent plassert litt lenger bortenfor. Vi så dem bedre denne kvelden en forrige gang. Dette var artig å ha sett! Det bemerkes at disse tåkene ikke var av den mørkeste typen man kan se, men snarere av middels kontrast.

Vi nøt så synet av M17, Svanetåken. Ved 165x med UHC-filter var detaljnivået og kontrasten helt fantastiske.

Videre til M20, også fantastisk. Ved 165x og med UHC. Synet slo oss som enda bedre nå en før, men dette kan ha vært subjektivt. Vi hadde riktignok god seeing. Støvbåndene var direkte brede, skarpt definert og veldig ujevne. Rotete struktur der båndene møttes i midten. Kullsvarte og sett med veldig høy kontrast.

Videre til M8, Lagunetåken. Vi hadde oss altså noen høydepunkter på rekke og rad.

Barnard 86 og NGC 6520, mørk tåke og åpen hop i Sagittarius: B86 var en svært tydelig, ujevn svart tåke. Et interessant syn, hadde ujevn rand. Imponerende, p.g.a. den ekstremt rike Melkevei-bakgrunnen som den var plassert i: Hele feltet var grått og kornete med stjerner, og B86 kullsvart (dog med noen enkeltstjerner overlagret). Tåken var konkav på den ene siden og bulte ut på den andre. Hopen var rik og godt adskilt, med tett kjerneparti. Paret utgjorde enda en "Kullsekk/smykkeskrin"-kombinasjon, men denne i Sagittarius var faktisk morsommere å se. Best ved 165x.

NGC 6540, kulehop i Sagittarius: En grad øst for forrige hop/mørk tåke. Så ikke mye ut som en kulehop; en liten knute med en rad av sterkere stjerner overlagret, antakelig forgrunns-. Veldig liten, omtrent ikke oppløst. Veldig marginal.

Vi sveipet så over den ekstremt rike Store Magellanske Sky. Ved optimal plassering av kikkerten ved 90x, var det mulig å få den utrolige Tarantell-tåken, samt 3 til 4 andre tåker, inn i samme synsfelt. I tillegg var en utstrakt sky av stjerner i midten. Som antydet tidligere: Hver av de andre, mindre tåkene ville vært verd å stjernehoppe til separat, dersom de hadde befunnet seg alene forskjellige steder på himmelen. Et bemerkelsesverdig syn!

Vi avsluttet på den svære avlange, detaljerte galaksen NGC 253 i Sculptor, omtrent kl. 01.15.

Eric

Rapport nr. 7 fra Namibia, 03. august 2013

Denne gangen hadde vi bestemt oss for å ta en virkelig sen observasjonssesjon, helt til morgenkvisten. Ønsket var å observere objekter som vi ellers ikke ville sett, blant annet Fornax-hopen.

Terje og jeg begynte nokså tidlig, før vi senere gikk for å sove en stund. Vi så igjen på Eta Carina-tåken, som ingen av oss gikk lei av (se de første beretningene for beskrivelse), samt "Smykkeskrinet" NGC 4755. Terje sjekket om Pluto lot seg finne, men siden vi manglet oppdatert kartverk med posisjonen, viste det seg umulig å peke den ut i mylderet av stjerner.

Dog: Kulehopen Pal 8 befant seg i nærheten på kartet (Sagittarius), så vi kikket kort på denne. En tydelig flekk, ved 216x kornete og ujevn, og med en del stjerner sett. Liten, av lav intensitet og uten kjerne.

NGC 4852, åpen hop i Centaurus: Nær Smykkeskrinet. Sett som en tåke i Fujinon-en. I 24-tommeren hadde den svake stjerner i form av kranser rundt åpne rom. Heller spredt; middels rik.

Så tok vi et par timers sovepause. Vi var tilbake litt etter kl. 22.00.

NGC 7183, galakse i Aquarius: Av rimelig størrelse, med moderat styrke og linseformet. Støvsky(er?) antydet. Moderat konsentrasjon mot kjernen, 216x.

Neste var en gruppe i Aquarius, litt lenger syd: NGC 7184 var definitivt sterkest av de fire i samlingen. Stor, avlang. Minnet formmessig om Andromedagalaksen. Litt videre nord; NGC 7180 og -85, som var vesentlig mindre. 7180 var liten og avlang. Kanskje var støvsky involvert. Hadde konsentrert kjerne. NGC 7185 var større, litt tykkere og mer kraftig. Videre, NGC 7188 var svakest og mest utblåst, ingen klar kjerne.

M30, kulehop i Capricornus: Ordentlig fin, godt oppløst og litt grovkornet hop. Både de sterkere, samt mange svakere, sett med god separasjon. De sterkeste trådte frem i grener. Haloen var middels stor, kjernen rik. 165x. Virkelig godt oppløst ved 267x.

M72, kulehop i Aquarius: Lyssvak for en Messier. Ved 165x var den heller tykt konsentrert med uryddig spredt halo rundt. Nær den ene siden av haloen gikk en rad på 4 til 5 stjerner. Sidesyn avslørte flere oppløste stjerner i haloen; for øvrig kornete.

M73, multippelstjerne i Aquarius: Var bare en trippelstjerne (eller opp til kvintuppel, avh. av hvilke som telles). Feilkatalogisering av monsieur Messier. Et lav-punkt!

NGC 7492, kulehop i Aquarius: En kuriositet, minnet om en typisk Palomar-hop Bare en svak glød uten konsentrasjon. Få stjerner ble sett mot en tåkete bakgrunn. Liten og med lav overflatestyrke ved 216x.

NGC 6888, emisjonståke i Cygnus: Dette er en utblåsning fra en Wolf-Rayet-stjerne, en av de få som er synlige. Den hadde kulminert tålig bra over nord-horisonten. Ved 90x og med OIII-filter var den stor, inntrykksfull og fin – En stor bue av varierende lysstyrke gikk langs kanten, med mørkt innenfor. Endesidene av buen krummet mest. Tåken hadde også et rettere segment hvor lysstyrken var høyest, grovt sett mot nord. Hopens store akse strakte seg over ~1/3 av feltet. Fint bilde!

NGC 6835 og -36, galaksepar i Sagittarius: Sjeldent å se galakser så nær Melkeveiens senter. NGC 6835 var en liten, men fin smal galakse med liten lys kjerne. 6836 var tykkere i fasong, uten kjerne og av lignende størrelse. 267x?

Pal 11, kulehop i Aquila: Funnet som liten, svak glød ved 90x. Ved 165x og med sidesyn var den ujevn; noen stjerner ble sett, som kan ha vært overlagrede.

NGC 6584, kulehop i Telescopium: Det sømte seg å ha sett i det minste ett objekt i stjernebildet Teleskopet! Denne føyde seg inn i rekken av mange kulehoper, men var fin. Ikke stor, dog rik på svake til moderat sterke stjerner; en viss grad av konsentrasjon mot et stjernerikt midtparti. Hadde løs halo av nokså liten utstrekning, med grener av stjerner sett ved 216x.

NGC 6712 og IC 1295, henholdsvis kulehop og planetarisk tåke i Scutum: Kulehopen var kompakt med svake stjerner. Likevel tilsynelatende stjernerik, og befant seg i et felt fylt med stjerner ved 90x.

På dette tidspunktet kom Inge og Tore, etter en lengre hvil.

Den planetariske tåken IC 1295 var i samme felt som kulehopen. Ufiltrert var den en grå skive av betydelig størrelse, men filtrering hjalp. Ved 267x var NGC 6712 godt oppløst. Uten kjerne, rik på svake stjerner over sin lille utstrekning. Tåken var ved denne forstørrelsen, med OIII-filter, fin og stor! Hadde moderat-høy overflatelysstyrke, var ujevn og litt lysere mot kanten uten å være veldig ring-formet. Mørkere ujevnheter i midten minnet om Ugletåken M97.

NGC 246, planetariskk tåke i Cetus: Tydelig og fin ufiltrert ved 90x. Meget imponerende ved 165x med OIII-filter! På den ene siden var randen skarpere, smal og klumpete. På motsatte side var styrken litt lavere, med noen klumper på midten. Filamentær struktur ble sett innenfor, især i sidesyn. Imponerende! Tydelig sentralstjerne, foruten andre overlagrede.

NGC 7331, galakse i Pegasus: En av de velkjente nordlige - det var ikke påbud om å observere under 0 grader deklinasjon! Galaksen var stor, lyssterk og linseformet ved 90x. Lys kjerne og støvbånd ble sett allerede ved denne forstørrelsen. Ved 267x ble også lys på motsatte side av båndet skimtet. Forøvrig er galaksene som ligger rett ved (på kartet) ikke satellittgalakser, men bakgrunnsgalakser. Disse ble alle sett, én av skilte seg ut som noe vanskeligere. De var: NGC 7337, kloss i en stjerne som forstyrret. En liten lysning i sidesyn. Mot øst var 7340, en tydelig kuleformet lysning med sentral kons. Mot nord var 7335, gjerne den største av dem, heller tykk i fasong. Rett nord for den igjen var 7336, med lavere overflatelysstyrke enn -35.

Stephans Kvintett: Denne velkjente gruppen var bare 1/2 grad unna. Alle var enkle ved 267x. Den største, NGC 7320C, hadde tydelig større halo og tilhører fysisk ikke gruppen. De øvrige var små grå knuter. Det tetteste paret ble spaltet problemfritt.

Den Lille Magellanske Sky, med tilhørende tåker/hoper: Et veldig rikt, interessant og vakkert område ved 90x. Noen objekter nevnes her: NGC 346 var en hop og emisjonståke, der tåken hadde svært flott, nærmest stavspirallignende struktur! Øst for denne var hopen NGC 371, pen og rik ufiltrert. Men med OIII-filter dukket plutselig en rund tåkeflekk opp med god kontrast og definisjon, på samme sted som hopen. Var ikke avmerket som tåke i Uranometria. Videre øst var et par svakere tåker (fortsatt sett med filter) som ikke var plottet. Tåkene kom som perler på en snor. På motsatte side av NGC 346, syd-vest for den, var NGC 330. Den lignet en kulehop med denne forstørrelsen – tett og rik. Enda halvannen grad videre syd-vest var feltet spettete med tåker av moderat styrke (filtrert). Små, men kontrastrike. Et direkte sært felt å beskue! NGC 346 "med venner" ble også sett ved høyere forstørrelse (165x), som ytterlig økte kontrasten men på bekostning av feltet. Det slo oss at om hver av disse tåkene hadde befunnet seg alene for seg, på diverse steder på nordhimmelen, ville de vært velkjente emisjonståker. Ganske enkelt utrolig å se så mye lyssterkt på et så lite område...

Vi nøt så synet av 47 Tucanae, likeledes NGC 55 i Sculptor deretter. Se tidligere beretninger. Det nevnes ellers at vi forsøkte linjefilter på NGC 55, et par av knutene kom faktisk frem med høyere kontrast – altså har denne svære galaksen synlige emisjonståker.

NGC 134, galakse i Sculptor: En fin, større, lyssterk linseformet galakse. Synlig støvsky ved 90x. NGC 131 rett ved var mye mindre, men lett å se. Ved 216x var NGC 134 ordentlig fin; avlang med utbuling på midten. En lyssterk kjerne lå tett i et støvbånd som kunne følges et lite stykke ut mot endene. Galaksen ble smalere mot disse endene. Den store aksen dekket kanskje 1/5 av feltet. NGC 131 nedenfor var også avlang, men veldig mye mindre. Var også lysere mot midten.

NGC 7793, galakse i Sculptor: Stor, tykk og lyssterk! Rimelig høy overflatestyrke også. Diffust oval i fasong, økte mot en liten svak kjerne. Lysstyrken økte sakte fra kanten opp mot et platå-nivå, der den svake kjernen befant seg. Haloen var ikke helt symmetrisk, svake strukturer antydet spiral. 90x. Ved 165x ble diffuse ring-lignende strukturer sett i sidesyn, hvilket avgjorde at den var en spiralgalakse. Flott syn.

IC 5332, galakse i Sculptor: Rundlig, veldig diffus og av lav overflatestyrke. Svakt konsentrert mot midten; vokste i sidesyn. 165x.

Ellers nevnes at NGC 55 og 253 også var flotte å se på i 25x150 prismekikkerten. De var smale kantgalakser av høy kontrast som i kikkerten ble satt i sammenheng med den øvrige bakgrunnen. Vakkert! NGC 253 passet ved 25x forøvrig inn i samme felt som kulehopen NGC 288. 288 ble ikke oppløst, men objektene utgjorde en fin kombinasjon: En meget smal galakse sammen med en rund "tåke".

NGC 253, galakse i Sculptor: Nå i 24-tommeren, ved 90x og 165x. Vil påstå at det var vårt beste syn av den. Den lå høyt på himmelen, og var et nesten ubeskrivelig syn. Strakte seg utover synsfeltet ved sistnevnte forstørrelse, med fabelaktig kontrast. Støvskyer over alt, i hovedsak orientert parallelt objektets store akse. Skysegmenter begynte og ble avbrutt av lysere områder. Fikk inntrykket av at her var en galakse virkelig "servert" til nærstudie. Å tenke på den faktiske skalaen (i lysår) av det som observeres gir et tilleggsperspektiv på opplevelsen. Til sammenligning: M82 i Ursa Major er – og forblir – veldig flott, og den tar fortsatt kaka når det gjelder kontrasten mellom sine mørkeste og lyseste deler. Men NGC 253 er den finere av de to!

NGC 288, kulehop i Sculptor: 1,5 grader syd-øst for 253. Hadde ganske mange stjerner over en tåkeaktig halo. Middels utstrekning, ingen sentral konsentrasjon ved 165x.

NGC 2070, Tarantelltåken, emisjonståke i Dorado: Denne befinner seg i Store Magellanske Sky. Vårt beste syn av den hittil, men dette kan ha dreid seg om "gjenoppdagelseseffekten". Uansett: Ved 165x hadde den en ganske enkelt *utrolig* skarp, intrikat, filamentær struktur. Finest ufiltrert, da stjerner i midten trer frem. Kunne faktisk minne om en tarantell, med alle utstikkerne. Ref. ellers forrige beskrivelse. Unikt, minneverdig objekt!

Nå hadde også Orion steget ganske godt, og orienteringen til stjernebildet var aldeles feil! I Fujinon var Oriontåka virkelig fin og strakte seg langt utover. Flammetåken ved beltestjernene var også synlig, og større enn forventet.

NGC 1365, galakse i Fornax: Funnet ved 90x, og det var alt da klart at dette ville bli et høydepunkt. Åpenbar, veldefinert stav, med spiralarm fra hver ende! Hovedobservasjonene gjort ved 216x. Det var veldig god kontrast mellom armer og bakgrunn. Haloen bestod omtrent utelukkende av armene, med lite øvrig diffusivitet. Hver arm gikk synlig vinkelrett ut fra stavenden, og krummet seg langt bort fra, snarere enn rundt, galaksens midtre områder. Den vestligste av de to armene var litt tykkere og mer ujevn, den østre noe kortere og mer definert. Dog var synet i hovedsak vakkert symmetrisk. Alt ble sett i direktesyn; en bemerkelsesverdig spiralgalakse! Utstrekning fra ende til ende var ca. 1/3 av feltet ved 216x.

Fornax-hopen: NGC 1365 var faktisk del av denne galaksehopen, ut mot syd-vest-enden. Nå over til hopens kjerneområde. Her kunne man sveipe over fra den ene lyse galaksen til den andre ved 90x. Mange var runde med lys kjerne, men det var også noen avlange. Inntrykksfull, rik galaksehop med kontrastrike syn. Ved én posisjon klarte vi å få 7 stk. inn i feltet v/90x. Nærmere observasjoner ble gjort ved 216x. Sterkest var NGC 1399, med rund halo av god utstrekning; hadde kraftig kjerne. Litt mot syd var NGC 1404, rett ved en stjerne. Også med kraftig kjerne, men mindre halo. Litt øst var NGC 1427A, en svak lysning. Mot vest igjen: NGC 1387, -81 og -79. NGC 1387 var rund, lignende de forrige sterkeste, men mindre. Det gjaldt også 1379. NGC 1381 derimot, var linseformig og smal; med kjerne. Nord-øst for denne var NGC 1382, igjen rund, men ikke så sterk som de øvrige av den typen. Mindre halo. Videre mot vest var en tett trio bestående av NGC 1373, -74 og -75. 1373 var veldig liten, men med høy overflatelysstyrke; derav god kontrast. 1374 var den største i trioen, og var rund med halo. 1375 var mer avlang, med omtrent like sterk kjerne som 1374. Dernest: NGC 1380, som var vesensforskjellig: Ganske flott – avlang, med betydelig halo og sterk kjerne. Kanskje den fineste i hopens sentrale områder. Videre litt nord var NGC 1380A, som også var avlang, dog vesentlig mindre. Vi gav oss der! Hovedpoenget er at hopen gav et helhetsinntrykk av mange tydelige galakser, med god kontrast.

NGC 1672, galakse i Dorado: Nok en fin spiralgalakse, så ut til å være stavspiral. Utstrakt, avlang halo som i hovedsak bestod av stav. Mot syd-syd-øst gikk en "krok" et kort stykke ut fra stavenden. Kjernen økte plutselig til høy lysstyrke. På motsatte side var ingen synlig arm, men en klump av litt større styrke ble sett. Fin, kontrastrik og stor ved 216x.

NGC 1300, galakse i Eridanus: Denne var i sidesyn tydelig en stavspiral, men var vesentlig blassere og mer diffus enn f.eks. NGC 1365. En av armene spesielt gikk diffust ut fra én ende, og krummet seg rundt og la seg nær (nesten parallelt med) staven. Den andre smeltet for det meste sammen med den øvrige haloen, og var ugrei å separere visuelt. Antakelig 165x.

NGC 1535, planetarisk tåke i Eridanus: Ordentlig fin; en rund, stor blålig skive av høy overflatestyrke. Den økte i intensitet mot midten, og hadde lyssterk sentralstjerne. Videre var en tynn, sirkulær ring av høyere intensitet overlagret. Ringen hadde diameter litt over ~1/3 av hovedskiven. 267x. Ytterkanten av skiven falt diffust av mot kanten, før den brått avtok i intet. Sett ufiltrert.

Månen var nå kommet over horisonten, noe som gjorde området øst for Orion heller blasst. Men den var bare en sigd.

Nest-siste deep-sky-objekt var Hestehodetåken (B33, mot IC 434). Var ikke vanskelig, sett som en svart klump/flekk mot det svake emisjonsbåndet. H-Beta-filter ble brukt. Undertegnede hadde sett den noe bedre.

Vi avsluttet med Orion-tåka: I motsetning til hestehodet, var M42 så bra (eller bedre) enn noen av oss hadde sett den før. Den var svær, lyssterk og røvet nattesynet fra oss! Intense kontraster og veldefinerte ujevnheter var i kjernen. Støvskyene nær M43 og rundtom viste mye struktur. Det var bedre seeing i trapeset enn vi var vant til. E og F stjernene ble sett greit. Øvrige svake stjerner var også overlagret forskjellige steder i midt-områdene.

Til slutt: Jordskinnet på skyggesiden av Månen var sterkere (eller mer kontrastrikt) enn vi hadde sett det. I Fujinon'en var lavabassengene ("havene") på Månen klare i jordskinnet, og kombinasjonen av dette samt den krummede terminatoren, gjorde at Månen så virkelig tre-dimensjonal ut.

Vi avsluttet som planlagt sent – dvs. tidlig: kl 05.15 om morgenen.

Eric

fredag 9. august 2013

Rapport nr. 6 fra Namibia, 02. august 2013

Vi begynte tidlig (kl. 18.50), da vi skulle på tur til Gamsberg dagen derpå.

Saturn var virkelig fin; et hyggelig gjensyn, og den befant seg omtrent 80 grader over horisonten. Ringen var for det meste veldig skarp, og vi så jevnlig Cassini-delingen hele veien rundt; untatt på baksiden av planeten selvsagt. Bånd var på planetskiven, skygge ble kastet på ringen fra planeten. Titan, samt tre andre måner ble enkelt sett. Tore så av og til Encke-delingen. 267x, 351x.

M104, galakse i Virgo: Ved 90x var den virkelig lyssterk, kontrastrik og skarpt definert. Støvbåndet var såre enkelt, og vi så lys fra galaksens halo utenfor båndets ytre kant. Galaksen hadde kraftig, punktformig kjerne. Ved 267x fylte den en vesentlig del av feltet. Støvskyen kunne følges langt i sidesyn, ut mot endene av haloen. Den lyse kjernen var separert med en viss avstand fra båndet, som hadde skarp rand.

NGC 2808, kulehop i Carina: Ved 90x var den fin – Ikke veldig godt oppløst, men hadde en pen, veldig jevn konsentrasjonsprofil fra en kornete halo, inn mot en tett liten kjerne. Lyssterk, kontrastrik. 216x forstørrelse hjalp vesentlig: Nå også god oppløsning, men stjernene var svake. Ikke en av de største, men likevel av god utstrekning.

NGC 5367, refleksjons(?)tåke i Centaurus: En diffus glød rundt en stjerne. Ved 165x var den vifteformet. Rett ved stjernen var et mørkt bånd, på andre siden av dette ble svak tåke sett i sidesyn. Hele tåken vokste ved bruk av sidesyn.

NGC 5419, galakse i Centaurus: Avrund, kompakt og med høy overflatestyrke. Hadde en sterk, kondensert kjerne.

M5, kulehop i Serpens Caput: Skikkelig flott; mange sterke stjerner ble oppløst ved 90x. Hopen hadde kondensert kjerne med en stor, spredt halo rundt. Relativt lyssterke stjerner var over hele utstrekningen, utenfor kjernen avtok konsentrasjonen brått, og den store haloen ble tynnere fordelt.

NGC 6101, kulehop i Apus: Lyssterk kulehop, ingen konsentrasjon i midten. Den var i hovedsak kornete. Delvis oppløst og med noen sterkere enkeltstjerner. Kompakt.

NGC 6362, kulehop i Ara: Var heller ikke stor, men vesentlig sterkere enn forrige og hadde lysere enkeltstjerner. Den hadde heller ikke utpreget kjerne; bred konsentrasjon mot midten. 165x forstørrelse hjalp; mange stjerner ble oppløst i et rikt, pent syn. Konsentrasjonen nådde et flatt platå-nivå.

NGC 3195, planetarisk tåke i Chameleon: Ufiltrert ble den funnet som en svak skive. Vi slet litt med å finne den optimale filter-/forstørrelseskombinasjonen, men 165x med UHC virket best. Nokså liten tåke, var en rund skive av lav intensitet og ujevn.

NGC 6259, åpen hop i Scorpius: En av de desidert finere, meget rik på svakere og moderat sterke stjerner. Hadde et uryddig, kantete utseende med grener av stjerner. Hopen hadde flere åpne rom, og ingen sentral konsentrasjon. Var godt adskilt i feltet ved 90x. I prismekikkerten var den tåkeaktig med litt oppløste stjerner.

NGC 6388, kulehop i Scorpius: Ikke en av de største vi har sett; men et høydepunkt. Og det til tross for at den var heller dårlig oppløst! Ved 90x hadde den et veldig glatt utseende med kontinuerlig halo, som jevnt økte inn mot en liten, nesten stellar kjerne av høy intensitet. Haloen var svakt kornete; det "kontinuerlige" utseendendet tydet på at den hadde en svær mengde stjerner. Ved 267x ble den vesentlig bedre, og kontrasten ble stor. Den ekstreme punktformige ujevnheten i haloen tydet igjen på en ekstrem rikhet, men hopen var vanskelig å løse opp. Antakelig en stor, men fjern, kulehop.

NGC 6453, kulehop i Scorpius: I én kant av den åpne hopen M7. En liten knute ved 90x. Videre litt syd-vest var dessuten den åpne hopen NGC 6444. Denne var spredt, bestående av buktninger av stjerner, samt en rad. Kulehopen var ved 267x fortsatt en liten knute; kornete, uryddig og svært kompakt. Ikke spesielt sterk.

NGC 5139, Omega Centauri: Igjen et besøk hos denne, på vei mot galaksen Centaurus A. Helt fabelaktig, den tykke kjernen kan ikke beskrives. Vi gjorde et eksperiment hvor vi stadig økte forstørrelsen fra lavt, og helt opp til 3,7mm Ethos som gav 760x! Ved den forstørrelsen var ikke synet lenger spesielt fint, da stjernene ble til kuler pga. seeingen. Hopen hadde et par påfallende åpne rom i kjernen, selv om disse også var fylt med svakere stjerner.

NGC 5128, galaksen Centaurus A: Ved 216x studerte vi denne nå nøye. Gjerne vårt beste syn av den. Vi merket oss for øvrig nå at den lysende halvdelen som bulte mest ut var den søndre. Det brede, sorte støvbåndet gjennom galaksen var lett å se i direktesyn. Men rikelig sidesyn og bruk av tid avslørte at det var svært, og hadde ujevn kant; især én side (den søndre) var svakt konkavt. Videre var den smale lysningen innenfor støvskyen ujevn, med varierende intensitet. Meget kontrastrik, og et av de minneverdige synene fra turen.

Tåker (sannsynligvis refleksjons-) i Corona Australis: Tre tåker ble her sett; to av disse omgav sterke stjerner. Den sterkeste (doble) stjernen var omgitt av en diffus, strukturløs halo. Dette var IC 4812. Litt nord-nord-øst var tåken NGC 6726 og -27, som var større og viste struktur, især ved 165x. Diffus, men et mørkt hakk syntes nær en av stjernene i tåken. Ganske høy overflatelysstyrke. Kloss ved den, i retning syd-syd-øst, var NGC 6729. Den var minst, men hadde den mest interessante, utpregede strukturen: Kometformig, veldefinert og med kondensering til et punkt i "hodet". Som en svakere utgave av NGC 2261 – Hubble's variable tåke i Monoceros.

Bernes (Be) 157, mørk tåke i Corona Australis: Rett ved tåkene beskrevet ovenfor. Be 157 ble sett i Fujinon'en som en tydelig lokal mangel på stjerner i området.

NGC 7314, galakse i Piscis Austrinus: En interessant, ganske stor galakse med struktur. Tykt avlang, med moderat styrke og uten tydelig kjerne. Den var ujevn i form av diffuse klumper og uryddig struktur. Den tykkeste delen var ikke i midten. NGC 7313 rett ved var mye mindre; en lyssvak klump. Dens avstand fra 7314 i okularet utgjorde ca. 1,5 ganger den galaksens store akse. Antakelig 267x.

Dernest til en fin liten gruppe av galakser i Piscis Austrinus – Fire stk. passet godt inn i feltet ved 216x. Tre dannet en triplett av høy kontrast og overflatestyrke. Disse var NGC 7173, -74 og -76. 7174 og -76 så ut som en "dobbel" galakse. NGC 7176 var som en meget liten rund kjerne, overlagret på NGC 7174. Sistnevnte var diffus og avlang. NGC 7173 var kloss ved paret, mot nord og var i likhet med -76 en knute av høy overflatestyrke. Litt nord for tripletten var NGC 7172, muligens svakere enn -74. Var diffust avlang og med litt sentral konsentrasjon. En fin ansamling. Videre øst for den tette tripletten var MCG 5-52-14, ikke vanskelig å se som en grå lysning. Enda litt mot øst var ESO 466-51. Denne var lysere enn MCG-galaksen, svakt avlang med noe konsentrasjon.

NGC 7201, 7203 og 7204, galakser i Piscis Austrinus: Disse var ca. 1,5 grader nord-øst for forrige gruppe. De lå nesten på linje, og med lik innbyrdes avstand; en artig rad. 7201 var kompakt, svakt avlang m/kjerne. 7203 var rund, også med kjerne. 7204 var svakt irregulær, virket som om den hadde "hale", som en enkelt spiralarm. Ingen kjerne. Alle tre var tydelige og rimelig kontrastrike, men små. Antakelig 216x forstørrelse.

NGC 7221, galakse i Piscis Austrinus: En rund, diffus skive med sentral konsentrasjon. Kompakt, men større enn hver av de tre forrige. En stjerne ble sett rett ved kjernen.

Den Lille Magellanske Sky, i Tucana: Sett gjennom den store Fujinon-kikkerten var den absurd fin i seg selv; ruglete og ujevn overalt. I tillegg ble flere åpne hoper sett, samt de flotte kulehopene NGC 362 og NGC 104 (=47 Tuc) rett ved. Det var mulig å sveipe over alt dette ved 25x, og synet av dette oversiktsbildet var minneverdig.

NGC 7606, galakse i Aquarius: Absolutt en av de finere. Tykt avlang, stor i feltet især med sidesyn. Med en liten kjerne, og moderat overflatestyrke. Men bildet var kontrastrikt. Imponerende i feltet. Galaksen var asymmetrisk: Den gikk lenger ut mot én side fra kjernen enn den andre.

NGC 7600, galakse i Aquarius: En grad nord for 7606. Var vesentlig mindre, men hadde over sin utstrekning høyere overflateintensitet. Lentikulær i fasong, med konsentrasjon mot en sterk kjerne.

Vi avsluttet før kl. 23.30.

Eric

Rapport nr. 5 fra Namibia, 01. august 2013

Vi begynte kl. 19.30 denne kvelden.

Eta Carinae-tåken ble igjen første objekt. Vi forsøkte med OIII-filter denne gangen. Den ble mørkere, samt mer kontrastrik, men var ikke så fin som uten filter.

Dernest et par tåker noen grader øst for Eta Carinae (i retning Crux). Især én av disse hadde fin struktur, med mørk tåke av høy kontrast i midten; minnet om Flammetåken i Orion. I samme felt ved 90x var en annen mindre tåke. Ved 165x med OIII-filter var kontrast og oppløsning enda finere. Fint synlige uten filter, strukturen var tydelig. Den nedre, svakere av dem viste da også flere stjerner.

NGC 3918, planetarisk tåke i Centaurus: Liten, intens blå skive ved 90x. Hadde blinke-karakter, idet den ble svakere i direktesyn. Ved 351x en ordentlig skive, for det meste jevnt lyssterk og svakt avrund. Veldig høy overflatelysstyrke, og andytningsvis mørkere mot midten.

NGC 4071, planetarisk tåke i Musca: En svak flekk. Tåken var en skive i feltet, filtrert ved 90x. Bare så vidt sett i sidesyn uten filter. Ved 267x hadde den lav overflatelysstyrke. En rund skive, med en "slags" ringstruktur. Best i sidesyn.

PK 35.9-1.1, planetarisk tåke i Aquila: Tydelig ved 90x med filter. Var en skive, lysere mot én kant. Antydningsvis noe ringstruktur. Den hadde relativt lav overflatelysstyrke, men var kontrastrik nok. Tåken hadde nokså god størrelse ved 165x, og var definitivt ujevn.

PK 38.1-25.4, planetarisk tåke i Aquila: En liten, svak flekk ved 90x med OIII-filter, men lett å se når den først var funnet – især i sidesyn. Ved 216x, som gav den høyest fornuftige forstørrelsen på tåken, var den fortsatt liten og svak. Men den kunne sees å være ringformet. Uten filter ble en lysere liten flekk sett i én kant. Dette var antakelig bakgrunnsgalaksen som tåken overlagrer! (Dette var på fohånd blitt sett på et bilde) Ved 351x ble galaksen i sidesyn sett som en liten avlang lysning med et lite kjerneparti. Tåken fikk nå også god størrelse og var greit synlig uten filter.

NGC 6781, planetarisk tåke i Aquila: Ved 267x var den svær og kontrastrik med UHC-filter. Overflatelysstyrken var ganske høy. En lysere bue gikk langs ca. 1/2 av randen, og tåken forsvant mer diffust ut på motsatte side. Hadde litt månesigd-fasong på den lysere siden.

M27, planetarisk tåke i Vulpecula: Dette velkjente nordlige objektet var både med og uten filter svær, veldig lyssterk og detaljert. Hadde ordentlig rugbyball-fasong med to mørkere bobler på hver side, foruten de to store lyse klumpene på den andre aksen.

NGC 2573, "Polarissima Australis", galakse i Octans: En kuriositet, da dette er det sydligste NGC-objektet. Lett synlig som en liten lysning ved 90x når den først var funnet. Ved 267x var den avlang og hadde en liten kjerne. En relativt lyssvak galakse.

NGC 6362, kulehop i Ara: Ikke så stor, og uten kraftige enkeltstjerner. Hadde imidlertid stor rikdom på svake stjerner, foruten visse sterkere. Kjernen var tykk, med liten halo rundt. Ved 216x var det fin, god separasjon mellom de sterkeste stjernene, og en haug med svake i haloen.

IC 4651, åpen hop i Ara: Ved 90x fin, hadde tre-fire åpne rom med masse stjerner rundt. Rik og middels godt adskilt. Uten sentral konsentrasjon. Et pent syn.

NGC 6352, kulehop i Ara: Nord for IC-hopen. Svakere, vesentlig mindre enn forrige kulehop. Hadde et kornete, tåkeaktig utseende ved 90x. Ingen utpreget kjerne, bare gradvis økning mot midten. Noen spredte stjerner var i haloen. Det hjalp vesentlig å gå til 267x, mange svake stjerner ble oppløst, især i sidesyn.

NGC 6309, Box Nebula, planetarisk tåke i Ophiucus: Nokså liten, blå planetarisk tåke som ble en skive av rimelig størrelse ved 267x. Hadde avlang form med høy overflatelysstyrke. Utenfor det avlange området var en svak, rund halo. Den var udefinert ujevn innenfor den lyseste delen. Tåken var rett ved en stjerne.

M55, kulehop i Sagittarius: Virkelig en av de flotteste Messier-hopene! Stor og med mange oppløste stjerner ved 90x. Den var tykt konsentrert mot midten, og haloen var kompakt *relativt* til kjernen, men igjen, den var totalt sett stor. Mange sterkere enkeltstjerner å se. Ved 216x dekket den ca. 1/2 av feltet, og viste mye rom mellom de lyseste stjernene. Det var også store mengder svakere stjerner mot en øvrig glød.

NGC 6067, åpen hop i Norma: En meget vakker hop i 25x150 prismekikkerten. Kompakt, med stjerner av forskjellige styrker; rik og tett. De sterkeste stjernene utgjorde ca. 5 stk., en av disse synlig dobbel. Hopen var i et ellers rikt felt, vakkert! Galakser i Grus, "Grus-Kvartetten": Et høydepunkt! En gruppe av meget kontrastrike, nokså store kant-/lentikulære galakser. 4 var akkurat synlige i samme felt ved 90x, så vidt jeg kunne huske dagen derpå (ble ikke eksplisitt nevnt på opptaket). De tre tetteste dannet en vakker trio, med forskjellige individuelle utseender. Trioen bestod av: NGC 7599, som var mest utblåst, uten kjerne, tykk og med ujevnheter. NGC 7590 var tett ved mot vest, var mindre, smalere og med kjerne. Vest-syd-vest var NGC 7582, som var smalest og lengst, og mest lyssterk med en veldig liten kjerne. En 1/2 grad vest-syd-vest var NGC 7552; nesten en kantspiral med lyssterk liten kjerne. På motsatte side (øst) av trioen var NGC 7632; liten og kompakt med høy overflatelysstyrke. Ved 165x ble synet av den tette trioen vesentlig bedre – Svært kontrastrikt og med god størrelse på galaksene. Vi måtte selvsagt bevege kikkerten for å få de andre to inn i synsfeltet.

NGC 6067, åpen hop i Norma: Nå i 24-tommeren. Veldig vakker og lyssterk, en av de peneste rike hopene. Den stjernen som var dobbel i prismekikkerten ble en vid dobbel i okularet. En komponent var varm i fargen, den andre hvit. Videre var en annen av de sterkeste stjernene en tett dobbel ved 90x, og komponentene oransje.

NGC 6752, kulehop i Pavo: Rik og lyssterk, med veldig mange lyssterke stjerner. Godt oppløst ved 90x. Minnet om NGC 6397 i Ara grunnet de sterke enkeltstjernene, men virket ikke riktig så sterk som den. Dette viste seg senere å ha vært en feil slutning – NGC 6752 skal faktisk være den tredje sterkeste kulehopen på himmelen. De sterkeste stjernene kom delvis i par. Hopen var konsentrert mot midten. Ved 165x var kulehopen en "eksplosjon" av sterke enkeltstjerner. Kjernen var tett helt i midten.

NGC 6723, kulehop i Sagittarius: Rett ved Corona Australis-grensen. Igjen en av de mange som er veldig rike på nokså svake stjerner, dog veldig godt oppløst. Uten kondensert kjerneparti.

NGC 7727, galakse i Aquarius: Lyssterk og kompakt, med relativt liten halo. Økte jevnt mot en sterk liten kjerne. Noe svakt mørkere var nær kjernen. Inge mente den minnet om en spiral. NGC 7724 rett ved passet akkurat inn i feltet sammen med 7727 ved 267x. NGC 7724 var mye svakere, en liten flekk med litt konsentrasjon mot midten, dog sett med grei kontrast.

NGC 7479, galakse i Pegasus: Viste struktur ved 90x; tid og sidesyn hjalp. Staven var den lyseste delen, en spiralarm kunne sees i haloen mot én side. 267x forstørrelse hjalp vesentlig, med tid kunne en spiralarm følges langt bort fra én stav-ende. Var konsentrert mot kjernen, dessuten ble en annen klump sett i staven. Den andre spiralarmen var uggen å få øye på, men ble skimtet som en halo nær de sentrale delene.

NGC 55, galakse i Sculptor: Dekket praktisk talt hele feltet ved 90x (eller i alle fall 2/3). Smal, veldig lang og kontrastrik. Et meget imponerende syn. Galaksen hadde ujevnheter og asymmetrisk struktur. Ved 165x var den svært kontrastrik og stor. Tre lysere knuter befant seg ikke langt fra sentrum, én av disse var mer diffus. Mot en ende av galaksen ble det mørkere, før det igjen ble diffust lysere lenger ut. Videre ut svant galaksen hen.

NGC 362, kulehop i Tucana: Nå hadde vinden virkelig tatt seg opp, og kikkerten vibrerte en del. Men: Kulehopen var stor, kontrastrik og lyssterk ved 216x. Veldig godt oppløst inn mot en konsentrert kjerne.

NGC 300, galakse i Sculptor: Dette var en veldig stor, tykk, meget diffus galakse som dekket 1/5 til 1/4 av feltet ved 90x. Minnet om den Store Magellanske Sky sett med det blotte øye. Ingen sentral konsentrasjon; en vag, diffus lysning av en klump ble sett nær én ende. Galaksens store akse var ca 3 ganger lille aksen. Overflatelysstyrken var moderat, men den ble sett med ganske bra kontrast.

Avsluttet før kl. 01.30.

Eric

torsdag 8. august 2013

Rapport nr. 4 fra Namibia, 31. juli 2013

Dette var første kveld med Inge Skauvik, som hadde ankommet tidlig denne dagen. Han var med oss for resten av oppholdet på Hakos. Vi begynte kl. 19.00. Det var for øvrig endelig vindstille, og nokså varmt.

M11 i Scutum ble første objekt, ved 167x.

Dernest Eta Carinae-tåken. Som alltid, fabelaktig. Vi så på den nå hovedsakelig ved 167x, som egnet seg godt til å løse opp de fantastiske enkeltdetaljene. Den ruglete kanten av mørk tåke som grenset mot det lyseste, var gjerne mest påfallende. Den mørke tåken rett ved Homunculus-tåken var veldig kontrastrik ved 351x.

Smykkeskrinet, den lyssterke hopen i Crux, var vakker og lyssterk med forskjellige farger i Fujinon-kikkerten. Tett og intens i det store feltet og gjerne mer egnet for prismekikkerten enn teleskopet.

M83, galakse i Hydra: Allerede v/90x en stor, flott stavspiralstruktur. Ved 167x viste den suveren kontrast og ordentlig avstand mellom stav og armer; diffus struktur i armene. En av de vakreste galaksene.

Inge gikk så til NGC 6397, en kulehop i Ara. Dette er en av de nærmeste kulehopene. Den var kjennetegnet av god oppløsning ved lav forstørrelse, med kraftige enkeltstjerner. Kjernepartiet var kondensert, men ikke veldig tett. Spredt halo, tettheten avtok brått her. Totalt sett hadde hopen betydelig størrelse. 90x var faktisk den beste forstørrelsen.

NGC 5286, kulehop i Centaurus: Rett ved en sterk stjerne, men en fin kulehop. En god del oppløsning ved 90x. Kompakt i feltet, mye stjerner i haloen, konsentrasjonen økte jevnt mot kjernen. En (overlagret?) stjerne nær kjernen skilte seg ut. Fin ved 267x; godt oppløst og med moderat størrelse. God overflatelysstyrke og kontrast.

NGC 5266, galakse i Centaurus: Klar, tydelig galakse uten direkte å være imponerende. Oval, avrund og diffus i kantene. Økte mot et kjerneparti ved 267x.

Dernest Centaurus A (NGC 5128) igjen ved 167x. Se tidligere beskrivelse; som alltid inntrykksfull.

Alfa Centauri: Vårt nærmeste stjernesystem. Proxima Centauri, som tilhører systemet, er riktignok nærmest. Alfa var aldeles intens i 24-tommeren, blendende. Bestod av to gule, godt separerte stjerner; én betydelig svakere enn den andre. Gråfilter hjalp for å begrense intensiteten til et rimelig nivå.

NGC 4945 og -76, galakser i Centaurus: Nok et besøk hos NGC 4945, som var en avlang, stor, krummet galakse. Ref. tidligere beskrivelse. I tillegg så vi NGC 4976 rett ved, som vi glemte forrige gang. Den var mye mindre enn -45, og var en klump med høy overflatelysstyrke. Ved 167x var den kompakt og avrund med lyssterk, nesten stellar kjerne.

Så en gruppe rimelig lyssterke små galakser i Centaurus, 3 grader vest for Centaurus A. To av dem ble logget (antakelig ved 167x). NGC 5026 var kompakt, uten særlig kjerneparti, noe ujevn, rimelig høy overflatelysstyrke. NGC 5011 var kraftigere, hadde kjerneparti med noe halo.

M57, planetarisk tåke i Lyra: Faktisk tålig høyt oppe her nå, sett med god kontrast. Sentralstjernen kom og gikk ved (antakelig) 267x, og denne var best sett i sidesyn. Selve tåken utpreget og tydelig ring.

NGC 6302, Bug Nebula, planetarisk tåke i Scorpius: Sær allerede ved 90x. Avlang, nesten som en S-formet spiralgalakse; hadde høy overflatelysstyrke og betydelig konsentrasjon mot midten. Storartet ved 267x. Strukturene ble oppfattet bedre med tid. Utstikkere, eller filamentære "haler", gikk ut fra hver side av kjerneområdet; den ene var lengre. Hver av disse var på sin side delt i parallelle bånd. Utstikkerne gav en grad av bipolar struktur. I det hele tatt rotete, strukturert og et høydepunkt.

M62, kulehop i Ophiucus: En av de finere Messier-hopene, gjerne lett oversett. Vakker, jevnt økende konsentrasjon mot midten, hvor den nesten ble punktformig ved 90x. Oppløst i masse svake stjerner, men dog hadde den et pent glatt utseende. Ved 267x var den vakkert oppløst fra halo og inn til den tette kjernen.

NGC 6231, åpen hop i Scorpius: I Fujinon-kikkerten var den en av de vakreste åpne hopene jeg har sett, især sammen med bakgrunnen. Flere sterke stjerner (7 til 8 stk.) skilte seg ut. I tillegg var et spektrum av svakere stjerner fordelt i en liten halo rundt. En rik ansamling av punktformig glitter, godt adskilt fra bakgrunnen. Nord for den var Trumpler (Tr) 24, mye større og spredt. Den dekket 1/3 av feltet ved prismekikkertens 25x forstørrelse. Nord for denne igjen var NGC 6242, en knute av en rik hop av svakere stjerner. Halvannen grad øst for 6242 var NGC 6268, som var en liten ansamling nokså svake stjerner i parallelle streker. Hele dette området var svært fint å sveipe gjennom med prismekikkerten, som var utmerket til det formål.

M4, kulehop i Scorpius: Denne fremstod storartet ved 90x, vårt hittil beste syn av den. Så godt oppløst, og enkeltstjernene såpass sterke at det minnet om en ekstremt rik åpen hop. Den karakteristiske linjen av stjerner gjennom sentrum ble selvsagt sett, men skilte seg ikke veldig fra de øvrige nå. Et par svakt oransje stjerner befant seg på en side.

NGC 6144, kulehop i Scorpius: Nær Antares, ved 167x liten og lyssvak. Svake stjerner; en del ble oppløst, men uten sentral konsentrasjon. Hopen bestod av en halo; en glød, pluss svake stjerner.

M80, kulehop i Scorpius: Minnet om M62, jevnt økende konsentrasjon mot liten kjerne, hvor intensiteten var høy – mer punktformig her enn det som var tilfellet for M62. Haloen rundt var middels stor for en Messier-kulehop. Mye stjerner oppløst i den, men også en stor grad av kontinuerlig "kornethet".

Sveipet så rundt i Melkeveiens sentrum i prismekikkerten. Masse kontrastrike mørke tåker med struktur ble sett. Kikkerten gav et veldig behagelig blikk av området.

ν Scorpii: En dobbelt dobbelstjerne. Ved 267x var det ene paret svakere, bredere og godt oppløst. Det andre var kraftig og hvitt. Seeing vanskeliggjorde oppløsningen av dette, men sistnevnte par var avlangt. Aksene gjennom de respektive dobbeltstjernene dannet ca. 85 graders vinkel med hverandre.

Nå til Omega Centauri, som Inge ikke hadde sett i en så stor kikkert, fra så sydlige breddegrader. Han var imponert! Se tidligere beskrivelser.

Etter 20 minutters pause, så vi NGC 5189 i Musca igjen. Nå beskuet vi denne planetariske tåken med OIII-filter, som gav god kontrastøkning. Foruten den stavspiral-lignende strukturen, var det en trapesformig, klumpete halo som omgav de sentrale områdene ved 267x. Storartet kontrast og detaljrikdom!

NGC 7009, Saturn-tåken, planetarisk tåke i Aquarius: Denne var virkelig flott. Med litt sidesyn kunne utstikkerne til hver side for skiven sees kontinuerlig og enkelt. Disse gikk ut fra en intens blå-grønn avrund skive. Innenfor skiven var overlagret en langstrakt ring av moderat kontrast. Små klumper i ytterendene av utstikkerne kom og gikk. Hele greia var omgitt av svak halo. 351x.

NGC 6397, kulehop i Ara: Nå i prismekikkerten. Denne lyssterke kulehopen ble også i noen grad oppløst i Fujinon-en, og var et vakkert, stjernerikt syn.

M2, kulehop i Aquarius: Ved 267x var denne vakker, med en god del konsentrasjon mot midten. Godt oppløst fra haloen og innover. Hadde ikke sterke enkeltstjerner, men en stor mengde av dem. Kjernen var halvbredt konsentrert; kulehopen fylte 2/3 av feltet.

NGC 7293, Helikståken, planetarisk tåke i Aquarius: Ved 90x ufiltrert gled den inn; en enorm, diffus glød av moderat til lav intensitet. Skapte et umiddelbart inntrykk, fylte en vesentlig del av feltet. Direkte imponerende også i prismekikkerten, med ringfasong. Det kunne her sees at ringsegmentenes ender ikke helt møttes. Hadde et vagt rugbyball-formet omriss. Med OIII-filter i 24-tommeren var tåken virkelig kontrastrik, med en svart bakgrunn. Igjen, svær og ringformet.

Slørtåken i Cygnus: Denne var faktisk på høyde med det beste undertegnede hadde sett den gjennom 22-tommeren i Norge, gjerne noe bedre. Elevasjonen var ganske bra fra Namibia ved kulminering. I OIII-filter ved 90x var kontrasten fabelaktig. Den smale vestre komponenten NGC 6960 var skarpt definert i smale, parallelle ujevne bånd. Denne kunne følges bortover til den ble bred og endte i uryddig, filamentær struktur. Den østre komponenten (NGC 6992 og -95) hadde mange detaljerte, uryddige knuter og segmenter rundt tomrom. Videre bort gikk den over i et krummet område med parallelle filamenter innad. Mellom østre og vestre komponent var Pickering's Triangle (NGC 6974 og -79), også detaljrik og sett med høy kontrast. I alt et fabelaktig syn som man ikke blir vant til.

NGC 7424, galakse i Grus: En totalt sett lyssterk, men utblåst halo av rimelig størrelse, dog haloen hadde laber kontrast. Hadde kjerne. 167x forstørrelse var på grensen. Ytre halo var bare litt sterkere enn bakgrunnen. Heller ikke kjernen var spesielt intens; virket avlang. Dog: Inntrykket var av en spiral – Svakt mørkere områder på hver side av kjernen gav inntrykket av mellomrom mellom armer.

M22, kulehop i Sagittarius: Ref. beskrivelse i tidligere rapport.

PK 329.0+1.9 (Shapeley 1), planetarisk tåke i Norma: I OIII-filter tydelig og ringformet ved 90x, selv om den var lyssvak. Sentralstjernen sett tross filter. Ved 267x var ringen sirkulær og smal, og den kom best frem i sidesyn.

NGC 55, galakse i Sculptor: Storartet, strakte seg nesten gjennom feltet ved 90x. Kontrastrik, lang og veldig smal. Virket (uten direkte sammenligning) som om dens størrelse lignet NGC 253, men 55 hadde færre strukturer, og disse var av lavere kontrast. Den hadde tre små lyse knuter av høy intensitet. 167x gav best kontrast. Galaksen hadde også tålig bra overflatestyrke.

Dernest observerte vi M17, Svanetåken, ved 167x med OIII-filter. Vårt hittil beste syn, den økte forstørrelsen gav vanvittig oppløsning og kontrast på detaljene. Så fikk Inge også endelig sett M8 og M20 i 24-tommeren. Se tidligere beskrivelser.

NGC 253, galakse i Sculptor: Nå enda bedre enn forrige gang, muligens var den høyere på himmelen. 90x og 167x forstørrelse. Den var enorm og langstrakt, og bredere nær midten. Avlange mørke og lyse områder var overalt å se, i en galakse som strakte seg utover feltet! (Ved sistnevnte forstørrelse)

NGC 247, galakse i Cetus: Noen grader nord for NGC 253. Denne var også veldig stor og avlang, men mye mer diffus (blassere). Lavere overflatelysstyrke, og manglet tydelige strukturer. Den hadde ingen kjerne, men ble svakt lysere/bredere mot midten. Denne bredere delen var plassert nærmere én ende.

Nå til en av høydepunktene: Sveiping over den Lille Magellanske Sky ved 90x. Her var det masse hoper og tåker å se, mange var rike og lyssterke. Et veldig inntrykksfullt, variert syn som fremstod med høy kontrast. Denne nabogalaksen hadde kommet ganske høyt opp. Delvis loggføring ble gjort, men synet var for komplisert til å bli fullstendig og hovedpoenget må være det vakre helhetsinntrykket. Dog: NGC 346 var den sterkeste tåken, strukturert og med høy intensitet. OIII-filter gav god kontrast/detaljrikdom. Den hadde en stav-struktur innad. Litt øst for den var en skikkelig rik, kompakt åpen hop; NGC 371. En vakker ansamling, og imponerende når man tar i betraktning den enorme avstanden. OIII-filter avslørte dessuten at det i denne hopen også var tydelig tåke – som ikke var plottet i U2000.0! Videre øst: NGC 395 og IC 1624; to hoper. NGC 395 var sterkest; en uoppløst kornete ansamling, i hovedsak diffus. IC-hopen var en liten klump. Videre øst-nord-øst var NGC 411, bare synlig som en knute. Litt syd-vest for NGC 346 var en lyssterk liten knute av stjerner, som var NGC 330. Dette området skulle vi komme til å besøke igjen senere.

Vi gikk så til 47 Tucanae, beskrevet tidligere. Denne kvelden var det især de veldig lyssterke enkeltstjernene – med varm farge – som vi merket oss ved dette objektet. 90x, 216x.

Vi avsluttet litt før kl. 02.00.

Eric

Obs. rapport nr. 3 fra Namibia, 30. juli 2013

Vi begynte kl. 19.15, med sedvanlige svært gode forhold. Kikket først på Eta Carinae-tåken, dernest ymse sort objekter.

NGC 4038 og -39, Antenne-galaksen i Corvus: Her forstyrret faktisk Zodiakal-lyset. Men dog: Kontrasten var ganske bra. Ved 267x var det tydelig ringstruktur som består av områder med høy stjernedannelse. Knuter var langs randen. Ringen ble fulgt som en "komma"-hale ned til naboen. Kjernen var ikke lysere enn noen av de omkringliggende ring-knutene. Kompakt og av moderat overflatestyrke.

M68, kulehop i Hydra: Av moderat størrelse. Ikke sterke stjerner, men rik og kornete, godt oppløst. Noen sterkere stjerner var spredt utover. Hadde ikke kondensert kjerne. 267x forstørrelse (?)

NGC 3621, galakse i Hydra: Ved 167x en lyssterk, tykk, utstrakt galakse. Avlang og uten kjerne; hadde bred gonsentrasjon mot et diffust sentrum. Kontrastrik.

Galakser i Centaurus: IC 4296 var sterkest; rund liten og med høy overflatestyrke. Økte mot liten kjerne. Syd for denne var IC 4299, som var vesentlig mindre, men lyssterk. ESO 383-48 lå mot nord. Var knøttliten, men ikke vanskelig.

Gikk så via Omega Centaurus til neste galakse: NGC 4945, som var en imponerende, smal lang galakse. Den strakte seg gjennom mye av feltet ved 90x. Moderat overflatestyrke. Subtile strukturer og støvskyer ble sett, galaksens store akse var svakt krummet. Også fin i Fujinon'en! Godt innrammet i den kikkerten, smal og tynn. Ved 167x i 24-tommeren ble detaljenes kontrast forbedret. Ingen områder hadde høy overflatelysstyrke.

NGC 4463, åpen hop i Musca: Kompakt, med hulrom i midten, halvrik og godt adskilt ved 167x. Litt spredt.

NGC 5189, planetarisk tåke i Musca: Imponerende allerede ved 90x! Dette skulle vise seg å være et av høydepunktene som vi returnerte til i senere kvelder. Den hadde strukturert, ujevn halo med stavspiral-lignende form. Var lysere mot randen, dog ikke konsekvent mørkere innenfor. Ved (antakelig) 267x var den litt av et syn! Viste en svært fremtredende, tynn stav med krok i hver ende, og uryddig buktende tåke rundtom. Høy kontrast ufiltrert.

Hadde så 25 minutters kaffe-/kakepause.

IC 4444, galakse i Lupus: Kompakt. Gikk opp til 351x, som hjalp vesentlig. Synlig spiral, liten utstrekning og med lys liten kjerne. Haloen var rund, med mørke områder mellom armene.

NGC 5643, galakse i Lupus: Nær forrige IC. En mer utblåst spiral. Passet godt med 167x forstørrelse. Hadde ikke samme tydelige kjerneparti. Kunne potensielt være stavspiral, men diffus. Lav overflatelysstyrke.

IC 4406, planetarisk tåke i Lupus: Tydelig blågrønn flekk ved 90x. 351x gav rikelig størrelse på den. Fasongen kunne minne om M76 – Lille Dumbjellen. Sentralområdet var rundlig og tåken var her lysest. Svakere tåke strakte seg litt ut i hver retning herfra. Hadde ca. 3 ganger så lang store akse som lille akse, og svak ujevnhet i midten.

NGC 5530, galakse i Lupus: Nær forrige objekt. En tykt avlang, diffus galakse uten kjerne, men med overlagret stjerne. 167x. Kontrastrik men med moderat/lav styrke.

ESO 274-1, galakse i Lupus: Var ved 90x en smal, meget svak lysning mot bakgrunnen. Ikke egentlig vanskelig, men stod bare så vidt ut fra bakgrunnen. Et utfordringsobjekt grunnet krav til mørk himmel. Tydelig nok også ved 167x, men bare som en veldig vag lysning. Strakte seg over 1/4 til 1/3 av feltet ved den forstørrelsen. Overhode ingen konsentrasjon.

NGC 5927, kulehop i Lupus: Gled inn i feltet som en kornete rund tåke uten utpreget kjerne ved 90x. Kontrastrik. Ved 216x nokså fint oppløst. Svake stjerner, ikke helt oppløst, men mange ble likevel sett. Bredt konsentrert uten klart skille mellom halo og kjerne. Pen i feltet, det antes at den var veldig rik.

NGC 5986, kulehop i Lupus: Mer lyssterk, og kompakt. Godt oppløst, igjen med bred konentrasjon. Hadde kraftigere enkeltstjerner; vesentlig bedre oppløst enn forrige. 216x.

NGC 6026, planetarisk tåke i Lupus: I omtrentlig samme himmelsområde. Noe diffus omkring en sentralstjerne; filtrering hjalp. Strukturmessig og intensitetsmessig lignende NGC 1514 i Taurus, men mindre. 267x. Rund, med udefinerbare strukturer og moderat styrke.

IC 4651, åpen hop i Ara: Rik og godt adskilt, dekket ~1/4 av feltet ved 90x. Buktende linjer av stjerner rundt åpne rom i et ellers rikt felt. Hadde ingen veldig sterke stjerner, men likevel klare. En pen ansamling.

NGC 6352, kulehop i Ara: Litt nord for IC-hopen. Fremtredende ved 90x. Igjen bredt konsentrert. Kompakt, kornete og med liten halo. Temmelig godt oppløst inn mot kjernen. Enkeltstjernene var svake. Det stjernerike bakgrunnsfeltet bidro til et vakkert syn! Ved 267x var den natulig nok bedre oppløst; noen åpnere rom var mellom de lyseste stjernene. NGC 6167, åpen hop ved Ara/Norma-grensen: Ved 90x en fin åpen hop med spredt/uordnet struktur og et par sterkere stjerner. Godt adskilt. Dekket 1/6 til 1/5 av feltet. Den rikeste delen var en likebeint trekant av stjerner, hvor stjernene lå langs to av trekantens sider.

NGC 6822, Barnards galakse i Sagittarius: En tykk, avrund lysning mot bakgrunnen, i hovedsak glatt. Men to knuter av emisjonståker ble sett nær én ende, og antakelig én nær den andre. Dekket hoveddelen av midten av feltet ved 167x.

NGC 6818, "Little Gem", planetarisk tåke i Sagittarius: Lyssterk blå-grønn flekk i feltet ved 167x. Svakt ringformig rett innenfor haloens rand. Ved 468x ble den en stor, intens skive i feltet, svaket mørkere i midten, avrund.

Vi hadde oss nok en kaffepause.

Dernest gikk vi gjennom diverse, videre i Sagittarius. M28 var en kontrastrik, kompakt kulehop med masse stjerner oppløst helt inn til sentrum. En del sterkere stjerner var her. Hopen var vakker og lyssterk, hadde god konsentrasjon mot midten. Videre gikk vi til NGC 6638, som var en liten kulehop med konsentrasjon mot et bredt kjerneparti. Omgitt av lite halo. Best oppløst i haloen ved 267x. Så kom vi til M22, svært vakker ved 90x og kanskje himmelens tredje fineste kulehop. Den hadde mange veldig sterke stjerner, og de sterkeste hadde en varm fargetone. "Bak" disse var en svær mengde stjerner. Kjernen var ikke kondensert, men hadde stor rikdom over utstrekningen. En del spredt utover i haloen. Ved 267x var kjernen ekstremt godt oppløst, og den spredte haloen gikk utover feltet.

Fortsatt i Sagittarius: M25, en lyssterk åpen hop som var litt spredt, men rik og vakker. NGC 6589 og 6590, to diffuse lyse tåker som hver omgav stjerner (som en halo). Den ene hadde litt høyere styrke, den andre lit større utstrekning. Fint par; kompakte og diffuse. NGC 6578 ble funnet ved 167x som en ikke-stellar flekk. Denne planetariske tåken fikk tydelig skive ved 351x. Ingen struktur i den grå skiven, seeingen kunne vært bedre.

Så til stjerneskyen M24, som i seg selv inneholder mye fint og spennende. Ved 90x var Barnard 92 (B92) eksempelvis en ekstremt tydelig mørk tåke mot den rike bakgrunnen. Den var et tykt, avrundt område hvor stjernene helt forsvant, og det så visuelt virkelig ut som støv foran stjernene, og ikke bare *mangel* på stjerner. B93 passet inn i samme felt og var like mørk, men smal. Videre øst for B93 var hopen NGC 6603, en rik fortetning av svake stjerner. En imponerende liten "knute" i et ellers veldig stjernerikt felt. En stripe av stjerner gikk tvers over den. Høyere forstørrelse viste et tomrom i kant med stripen.

Vi fortsatte å hoppe fra objekt til objekt på denne siden i stjernekartet. NGC 6567 var en planetarisk tåke innad i M24, og var bare en liten flekk m/høy styrke over sin utstrekning. Sett ved 351x, og var kloss ved en stjerne; blålig. NGC 6553 var en veldig dårlig oppløst kulehop. Hadde jevn profil mot et platå; en diffus kornete dott. Gav likevel et fint inntrykk; et spesielt utseende. Selv ved 267x nektet den å la seg oppløse og forble ujevnt kornete med noen enkeltstjerner. En grad videre nord var NGC 6544, som var totalt forskjellig. Viste alt ved 90x oppløsning; mer kompakt, grovkornet og ikke så diffus. Ved 267x virket den lenger langs den ene aksen. Hadde grener av stjerner.

Nå et av kveldens desiderte høydepunkter: M8, Lagunetåken, også i Sagittarius. Denne studerte vi i kveld med OIII-filter, som gjorde den svakere. Men: Fantastisk, utrolig detaljrikdom over hele feltet ved 90x! Intens i sin lyseste del, og med svart støvbånd som separerte denne delen fra resten. Andre mørke bånd og uryddig lysende tåke ble sett med fabelaktig kontrast. Svakere, diffus tåke befant seg i enden motsatt det lyseste partiet. Veldig inntrykksfull. Den var også i prismekikkerten veldig fin, med mye struktur – Vakkert rammet inn i feltet, god oversikt over helhetsfasongen.

Videre i Fujinon'en ble sett den diffuse, lyssvake og utstrakte tåken NGC 6526, litt til siden for forbindelseslinjen mellom M8 og M20. 6526 var synlig som en svak glød.

Så, i 24-tommeren, M17 (Svanetåken), med OIII-filter ved 90x: Ekstremt veldefinerte, kontrastrike detaljer ble vist. Minnet om et maleri. Det var store forskjeller mellom lyse og mørke områder.

Vi forlot endelig stjernebildet Sagittarius.

NGC 6744, galakse i Pavo: Denne var stor, utstrakt, diffus og avrund. Hadde tydelig, ikke-stellart kjerneparti. Mørkere områder innenfor haloen var forenelige med spiral. 167x var på grensen pga. laber overflatestyrke. Forstørrelsen muligens mer egnet for oppløsning, men 90x gav bedre kontrast.

NGC 6752, kulehop i Pavo: Spesiell, og desidert en av de finere. Ved 90x var det en usedvanlig kraftig, konsentrert liten hop. Den hadde meget sterke enkeltstjerner, man er gjerne vant til slike stjernestyrker i *åpne* hoper. Mye oppløsning ved 90x. Den ble også sett som en lyssterk knute i 50mm-søkeren. Haloen var liten, og med brå konsentrasjon til kjernen. Også den kornete bakgrunnen var rimelig oppløst. Ved 267x: God plass mellom stjernene nå, men gjerne penere ved 90x. Helt i midten av kjernen var en tett rad av stjerner som gikk et stykke.

Nå, sent på kvelden, var endelig den Store Magellanske Sky kommet tålig høyt. Begge Mag. skyer var to påfallende, store tåker på den flotte stjernehimmelen i retning syd/syd-øst. Vi peilet derfor teleskopet på NGC 2070, Tarantell-tåken. Vi var ikke helt forberedt på synet som møtte oss - Den var ganske enkelt utrolig. Ved 90x hadde den *veldig* skarpt definerte detaljer (m.a.o. stor gradient mellom lyse/mørke områder) av buktende, smale segmenter. Disse gikk rundt tomme mørke områder. Utstikkere flere steder gav virkelig et tarantell-utseende. 167x forbedret synet ytterligere. Fikk ordentlig størrelse og oppløsning av detaljene. Rett og slett et sært syn. Tåken var lysest i midten, og også innad i kjernen var mye detaljrikdom. OIII-filter ble prøvd; tåken ble som ventet svakere, men de mørke områdene ble kullsvarte, og kontrasten meget stor. Et høydepunkt ulikt noe vi hadde sett. Det som gjorde at den skilte seg ut var at det var en skarp, snarere enn en diffus, tåke! I tillegg var mange andre klare tåker og hoper i samme område. Disse er en historie for seg, og blir forsøksvis beskrevet i beretning for en av de påfølgende kveldene.

NGC 104, 47 Tucanae, kulehop i Tucana: Denne var nå kommet nokså høyt på himmelen (høyere enn sist gang), og vi så den derfor bedre enn da. Ved 167x fylte haloen absolutt hele det 100 graders feltet. Helt fullt av stjerner, økte mot en vanvittig konsentrasjon i sentrum. Helt i midten var en gruppe sterke enkeltstjerner; varme i fargen. Det runde kjernepartiet var aldeles kornete og fylt med punktformige stjerner. Det andre som slo oss var ganske enkelt den høye lysstyrken i objektet. Sidesyn fikk randen av kjernen til å vokse. En verdig nesten-avslutning på kvelden.

Tore merket seg så Pegasus-firkanten, som så velkjent ut, men Andromeda var snudd på hodet. I Fujinonen var Andromeda-galaksen fin og utstrakt. Vi så for moro skyld også på M15 ved 167; denne var også en konsentrert kulehop. Men jøss så mye mindre enn 47 Tuc... egentlig ikke sammenlignbar. Dog er og forblir M15 fin – Vakkert oppløst. Vi nordboere har da en del å glede oss over.

Avsluttet kl. halv to. Antakelig vår beste natt hittil.

Eric

Obs. rapport 2 fra Namibia; 29. juli 2013

Vi begynte litt før kl. 19.00. Det blåste mye der på Hakos (hvilket det regelmessig gjorde), men vi var i ly for vinden. Det forstyrret likevel litt. Det vil være underforstått i påfølgende at teleskopet vi brukte var 24-tommers dobson, samt en Fujinon 25x150-prismekikkert. Når objektet ble sett gjennom prismekikkerten, nevnes dette.

NGC 3372, Eta Carinae-tåken, emisjonståke: Denne var selvsagt et storartet syn hver gang vi sveipet innom ved 91x. Fantastisk kontrast/detaljrikdom og store forskjeller mellom lyse og mørke områder. Spesielt den lyseste kjegleformede delen hadde en skarp rand der den grenset mot mørk tåke, og randen var ruglete og ujevn. Mange øvrige mørke tåker var der. Svakere emisjonståke strakte seg laaangt utover. Åpen hop var også iblandet.

IC 2602, åpen hop i Carina: Kalles de "Sydlige Pleiadene". En stor hop, løs og med blå-hvite stjerner. Fint innrammet i 25x150-prismekikkerten. Ved siden av denne var Melotte (Mel) 101, en liten kornete ansamling stjerner.

Mel 101, nå i 24-tommeren: Forholdsvis rik, godt oppløst uten sterke stjerner. Ingen konsentrasjon mot midten. Godt adskilt, fylte ca. 1/5 av feltet ved 91x.

NGC 4833, kulehop i Musca: Direkte fin alt ved 91x, godt oppløst og kompakt i feltet. Konsentrert mot et bredt kjerneparti, nokså svake stjerner og med lite halo rundt kjernen. Ved 216x ble den bedre oppløst; 4 til 5 litt sterkere stjerner gikk gjennom midten, et lite tommere område også sett inni.

NGC 3293, åpen hop i Carina: Nær Eta Car.-tåken. Kompakt, lyssterk og rik hop. Hadde et spektrum av stjernestyrker. Veldig godt adskilt fra bakgrunnen. En oransje stjerne lå ut mot en kant. Pen ved 90x. Den ble først funnet i prismekikkerten.

NGC 3114, åpen hop i Carina: Flott syn i prismekikkerten. Rik, og med nokså svake stjerner. Godt adskilt, hadde et vagt symmetrisk utseende. Fylte ~1/3 av feltet. Ingen kjerne, og med flere åpne rom.

NGC 4372, kulehop i Musca: En svak hop, svake stjerner i en halo som i hovedsak bestod av sin kjerne. Veldig lite konsentrasjon, dog med god oppløsning mot en kornete bakgrunn. Stor ved 90x. Også sett ved 165x, naturlig nok bedre oppløst, men var på grensen grunnet laber lysstyrke.

Tore drev for øvrig parallelt og fant hoper og masse rart hele tiden når han sveipet med Fujinon'en. Dette var en av styrkene til den kikkerten, som jo hadde stort synsfelt. Den var veldig grei og praktisk å bruke.

NGC 5139, Omega Centauri: Som med Eta Carinae-tåken, fant vi ut at dette var det en "gjenoppdagelse" å se hver gang vi pekte på den. Utrolig, ufattelig stjernerikdom over et stort område. Beskrivelsen i og for seg den samme som sist. Det nevnes ellers at sidesyn fikk den bakenforliggende uoppløste haloen til å vokse visuelt. 165x. Ellers var oppløsningsgraden fabelaktig, hadde en pen konsentrasjonsprofil mot et bredt maksimum. Ved 267x fylte kjernepartiet hele feltet (medbrakt Pentax okular med 65 graders synsfelt), men oppløsningen ble nå så god at noe av den "estetiske" stjernetettheten avtok – selv om den fortsatt var meget høy. De sterkere enkeltstjernene stod bedre ut, kunne "hoppe" med blikket fra stjerne til stjerne! Utenom disse var en kornete bakgrunn som strakte seg over feltet.

I Fujinon var Omega Cen. også veldig flott – En stor, kraftig tåkedott med jevn, vakker konsentrasjonsprofil; kornete. Det større synsfeltet satte kulehopen i sammenheng med bakgrunnen. Et sært syn.

NGC 104 (47 Tucanae), kulehop i Tucana: Sett først i en 16-tommer som en av de andre gjestene leide. Fortsatt lavt over horisonten. Smukk, lyssterk kulehop med vesensforskjellig profil fra Omega Cent. Stor konsentrasjon mot midten, men oppløsningen var litt mangelfull grunnet lav beliggenhet ved tidspunktet. Ble senere sett mot slutten av kvelden gjennom storekikkerten, ref. beskrivelsen nedenfor.

Vi gikk så igjen til Eta Car.-tåken en stund, ref. øvrig beskrivelse.

M83, galakse i Hydra: Ved 90x en stor, diffust utstrakt stavspiral. Staven var tydelig, armene rundt og det mørke område mellom armer og stav ble fint sett. Økte til 165x. I sidesyn vokste galaksen. Kunne se at armene begynte i hver stavende og gikk rundt. Disse fortsatte rundt, utover og ble bredere/utblåste til de svant hen. Stor, imponerende! Virkelig en av de flotteste spiralene. Hadde mindre utpregede armer enn M51, men på den annen side var strukturen vesensforskjellig fra den. Overflatelysstyrken var moderat, skjønt kjernen var liten og sterk. Fylte 1/5 av feltet ved 165x.

NGC 4361, planetarisk tåke i Corvus: Denne lå lavt og var på vei ned. En planetarisk tåke av moderat utstrekning; avrund med tiltakende styrke mot midten, med sentralstjerne.

NGC 5102, galakse i Centaurus: Nær Iota Centauri, som var nesten blendende, men denne kunne plasseres utenfor feltet. 5102 var en fin, stor lentikulær galakse med lys kjerne, ganske langstrakt halo også ved 90x. Ved 165 var kontrasten bedre, ellers samme beskrivelse.

NGC 5253, galakse i Centaurus: En annen lyssterk lentikulær galakse, men mindre og svakere enn forrige. Ingen punktformig kjerne, dog vesentlig konsentrasjon. Avlang. 165x. Ved 351x var forstørrelsen litt i overkant, men overflatelysstyrken fortsatt høy.

Centaurus-hopen (Abell 3526), galaksehop: Ved 165x var en 6 til 7 galakser synlige samtidig. Sterkest var her den runde NGC 4696. Øst for denne, og nest sterkest, var NGC 4709 som dessuten var vesentlig mindre. Begge disse hadde noe sentral konsentrasjon, så vidt jeg husket ingen utpreget kjerne. Nord for 4709 var 4706, som var av lignende høy overfl. styrke, men mye mer kompakt. Rett vest for 4709 var ESO 322-102, videre syd ESO 322-100 og -99, som dannet et par. Disse var grå flekker. Noen øvrige sett, men valgte å avslutte her. Flere av de øvrige var enkle å se. Området var på vei ned mot vest.

Besøkte (igjen) Omega Centauri ved 165x. Igjen en "gjenoppdagelse".

Vi tok så en 20 til 25 min. pause inne. Kaffe/te og kaker der – alt tilrettelagt for astronomer som vil varme seg! Røde lommelykter utelukkende brukt, av hensyn til både oss selv og andre.

NGC 5128, Centaurus A, ved 165x: Igjen, stor imponerende og kontrastrik! Mye utstrakt halo sett. Se forrige rapport for beskrivelse. Utgjorde alltid et høydepunkt.

NGC 6293, kulehop i Ophiucus: Kompakt, men med en godt oppløst liten halo. Relativt kondensert kjerneparti og god lysstyrke/kontrast ved 165x.

M19, kulehop i Ophiucus: Helt forskjellig fra forrige; uten kjerne, med jevnt over rik halo. Masse lyssvake stjerner, utstrakt i størrelse. 165x?

NGC 6284, kulehop i Ophiucus: Vesentlig mindre, samt mer lyssvak.

NGC 6235, kulehop i Ophiucus: Kompakt, uten kjerne, liten og nokså svak. Var ujevn og kunne minne om M71 i Sagitta. Ganske mange oppløste stjerner, men med mye uoppløst bakgrunn.

NGC 6369, planetarisk tåke i Ophiucus: Syntes å være ringformig alt ved 90x. Ved 267x var den en ordentlig fin ringtåke. Den minnet veldig om M57, men var mindre. Hadde smal, veldefinert ring og sentralstjerne.

NGC 6355, kulehop i Ophiucus: En veldig liten kornete flekk. 267x forstørrelse hjalp med oppløsningen, men i hovedsak liten/kornete. En halo uten egentlig kjerne. Grei kontrast, men altså halvbra oppløsning.

M7, åpen hop i Scorpius: Vakker, rik og spredt hop i prismekikk., sterke stjerner. Befant seg ved randen av et støvområde i Melkeveien.

NGC 6342, kulehop i Ophiucus: Funnet som en liten knute ved 90x. Veldig liten og lyssvak. Ved høyere forstørrelse hadde den en viss konsentrasjon og oppløsning, men bar fortsatt preg av "kornete tåke". Det er virkelig mange kulehoper i dette stjernebildet!

M9, kulehop i Ophiucus: Av middels størrelse blant Messier-hopene. Hadde god oppløsning; haloen gikk brått over i kjerneområdet, men ingen spesiell kondensering. En del lyssterke stjerner skilte seg ut i den hovedsakelig kornete haloen. 267x. I sidesyn ble flere lyssvake stjerner sett.

NGC 6356, kulehop i Ophiucus: Rett ved M9. Noe svakere, mindre. Mer diffus, bredlig konsentrert. Halo var rundt en kjerne som hadde viss konsentrsasjon. Veldig lyssvake enkeltstjerner var delvis oppløst. Best oppløst i haloen. Ellers kontrastrik og kompakt. 267x.

M12, kulehop i Ophiucus: Mye mer grovkornet, bedre oppløst og med sterkere stjerner. Vakker ved 90x. Virkelig fin ved 216x, rik. Blant de finere kulehoper.

M10, kulehop i Ophiucus: Gjerne enda penere enn M12. Hadde tykkere kjerneparti og var litt større. Stor halo med spredte stjerner. Veldig god oppløsning. 216x.

Lette så etter noen tåker i Sagittarius, men kom først over M11 i Scutum. Denne var synlig med ekstrem kontrast og definisjon mot bakgrunnen! Nær senit. Vi konkluderte med at vi egentlig aldri virkelig hadde "sett" denne før nå. Fantastisk adskilt fra bagrunnen og med plutselig økning til en høy tetthet av sterke stjerner. En svært rik hop, uten kjerne. 90x.

M17, Svanetåken, emisjonståke i Sagittarius: Ved 167x var den stor, kontrastrik og detaljert! Enkeltdetaljer fikk både størrelse og intensitet med denne kombinasjonen av kikkert, forstørrelse og mørk himmel. Parallelle båndstrukturer var å se i hoveddelen, svakere tåke var spredt rundt. Ble besøkt igjen ved senere anledninger, med ytterligere beskrivelser.

M16, Ørnetåken, emisjonståke m/åpen hop i Serpens Cauda: Denne var en utstrakt tåke i feltet ved lav forstørrelse. Moderat til lav styrke. Tydelig mørkt hakk gikk inn fra en kant. UHC-filter økte kontrasten på det mørke. 216x og 351x avslørte den velkjente ørnenebb-lignende mørke tåken – i så måte et høydepunkt. Tid og sidesyn løste opp to parallelle bånd, især ett ble enkelt. Sidesyn viste at dette var separert fra et kortere parallelt segment. På andre siden av dette var også et parallelt bånd antydet. Konsultasjon med bilder viste at det var dette som antakelig var den ene halvdelen av "nebbet". Ørnetåkestrukturen var av heller lav kontrast i forhold til øvrig mørk tåke i området.

M20, Trifidetåken, emisjons/refleksjonståke i Sagittarius: Tåken med støvbåndene var emisjonskomponenten av komplekset. Et høydepunkt! Stor kontrast og struktur alt ved 90x. Umiddelbart ble støvbånd synlige, skarpe og med buktende form. I midten var tre stjerner. Også den svakere tåken nedenfor lys og tydelig. Trifidetåken var stor, og hadde nokså høy overflatestyrke. I 17mm var ikke tåken mer estetisk, men enkeltbuktningene ble bedre oppløst. Best ufiltrert, selv om UHC-filter gjorde båndene enda svartere. Oppfatningen omkring filter og forstørrelse endret seg noe ved gjentatte besøk noen andre kvelder.

NGC 253, galakse i Sculptor: Var kommet tålig høyt opp. Imponerende, strakte seg i alle fall gjennom 1/2 feltet ved 90x. Lang kantgalakse, detaljert med masse uryddige støvstrukturer. Ved 167x fylte galaksen omtrent feltet. Støvskyene begynte og ble avbrutt på forskjellige steder. Viss grad av sentral konsentrasjon, men uten tydelig kjerne. Støv var å se også i midten.

NGC 2070, Tarantelltåken, emisjonståke med hop i Dorado: Ble sett i 16-tommeren rett ved. Befinner seg ved en kant av den Store Magellanske Sky. Denne var ikke kommet høyt opp enda, men var en tydelig stor glød på himmelen. Ved senere anledninger hadde vi et par sene nattesesjoner da den kom høyere, og brukte da det store teleskopet. Ref. senere rapporter! I 16-tommeren var tåken et detaljert kompleks med plutselig begynnende lyse og mørke områder; det var krumninger og bobler av tåke over utstrekningen. Imponerende især med tanke på 200000 lysårs avstand!

NGC 288, kulehop i Sculptor: 24-tommeren igjen. Nær NGC 253. Heller lyssvak kulehop. Riktignok med god størrelse, men mangelfull oppløsning og svake stjerner. Også med en del utpregede stjerner. Uten tydelig kjerne.

NGC 104, 47 Tucanae: Nevner først at denne var nær den Lille Magellanske Sky, som var en tydelig utpreget diffus tåke med det blotte øye. Det å se de Magellanske skyer var selvsagt et av høydepunktene. Selve 47 Tucanae var svær i feltet, i likhet med Omega Centauri. Men den var mye mer konsentrert i kjernen, kjernepartiet hadde intens lysstyrke og en god del kraftige enkeltstjerner med varm farge. Disse stod mot den sterke bakgrunnen. Den ytre haloen var spredt i ytterkantene og fylte feltet ved 167x. Konentrasjonen tiltok plutselig nær midten. Umiddelbart rundt kjernen var det også veldig tett med svake stjerner, en helt kornete grå bakgrunn. Seeingen kunne vært bedre, dog var stjernene nokså skarpe ved den forstørrelsen.

Nord-øst (kanskje en grad) for 47 Tuc ble en liten lys klump sett. På kartet var her plottet hopen NGC 121, som var totalt uoppløst.

Vi avsluttet kl. 00.30. En flott men vindfull natt!

Eric