Stavanger Astronomiske Forening

INNHOLD

GAMMELT

LENKER

Besøk Vitensenteret!

Asteroidene

Neste foredrag

Foredrag i Planetariet på Vitenfabrikken, Sandnes 1 jun kl. 20:15

Bjarte Vikane: Astronomi i astrologien.

Liste over foredrag

NYHETER

Møte hver onsdag

Da kommunen har lagt på leien, har vi bare råd å ha møte annenhver onsdag, dessuten må vi ta sommerferie juni og juli. Vitenfabrikken i Sandnes vil gjerne ha oss der, så heretter skal vi alternere mellom Byhaugskafeen og Vitenfabrikken. Vi er på Byhaugen i oddetallsuker og på Vitenfabrikken i partallsuker.

Møtedatoer for 2016

Samme tid som før: 19:30

  Byhaugen Vitenfabrikken
Januar 6/1, 20/1 13/1, 27/1
Februar 3/2, 17/2 10/2, 24/2
Mars 2/3, 16/3, 30/3 9/3, 23/3
April 13/4, 27/4 6/4, 20/4
Mai 11/5, 25/5 4/5, 18/5
Sommerferie til august
August 3/8, 17/8, 31/8 10/8, 24/8
September 14/9, 28/9 7/9, 21/9
Oktober 12/10, 26/10 5/10, 19/10
November 9/11, 23/11 2/11, 16/11, 30/11
Desember 7/12, 21/12 14/12, 28/12

Stjernehimmelen i mai 2016

Leif Magne Svendsen

Merkur

Er ikke særlig synlig i mai 2016, men er et utmerket objekt 9 mai da den passerer foran solskiven sett fra jorden :-)

Venus

Planeten er ikke god for observasjon da den er for nær solen.

Mars

Ved opposisjonen 22. mai har planetens lysstyrke og utstrekning økt til henholdsvis –2,1 mag og 18,5 buesekunder

Jupiter

Jupiter er synlig hele natta i 2016s første måneder, og i mai ser vi den i sørvest-vest etter solnedgang. Den forsvinner i sollyset fra mai sett fra Nord-Norge og fra slutten av juli sett fra Sør-Norge (den er i konjunksjon med – dvs. bak – Sola den 26. september).

Jupiter i perioden januar til mai har en retrograd (vestlig) bevegelse på himmelen i sørlige del av Løven. Ved opposisjon er planetskiven 44.4" stor og lysstyrken er -2.5 mag. Planeten er da oppe hele natten. De fire store månene Io, Europa, Ganymedes og Callisto er greit synlig i en prismekikkert. Jupiters baneplan står fremdeles gunstig til for å se månene passere foran Jupiterskiva og spesielt er skyggene fra dem greit å se i et litt større teleskop.

Saturn

Saturn står svært lavt på himmelen gjennom 2016 og er i praksis bare observerbar fra Sør-Norge. Ringsystemet heller dette året ca. 26 grader mot Jorda.

Uranus

Uranus er for nær solen til at den kan observeres i mai.

Neptun

Neptun er også for nær solen.

Månen

Månen er et objekt som kan framvise utrolige detaljer selv i et lite teleskop, og den skuffer sjelden nybegynneren. Du kan se kratre, fjell, «hav» (eldgamle lavafylte nedslagskratre) og andre overflateformasjoner. Månen observeres helst når den har fase, dvs. ikke ved fullmåne. Skillelinjen mellom den mørke og den opplyste delen av Månen kalles terminator, og det er her man ser detaljer i månelandskapet best.

Sett gjennom et teleskop kan lyset blir ubehagelig sterkt, men et månefilter bakpå okularet demper dette og øker samtidig kontrasten. Et månefilter koster drøyt hundrelappen og følger av og til med teleskopets utstyrspakke. Kjøp gjerne et månekart – eller bruk det enkle kartet under i mellomtiden – og se om du kan identifisere de ulike kraterne og «havene», f.eks. der Apollo 11 landet i 1969 (markert med en X). Linker til detaljerte nedlastbare månekart finnes til slutt i artikkelen.

Hav 1. Mare Imbrium (Regnhavet) 2. Oceanus Procellarum (Stormenes hav) 3. Mare Humorum (Det fuktige hav) 4. Mare Nubium (Skyenes hav) 5. Mare Frigoris (Det kalde hav) 6. Mare Serenitatis (Det fredfulle hav) 7. Mare Tranquillitatis (Stillhetens hav) 8. Mare Crisium (Krisenes hav) 9. Mare Fecunditatis (Fruktbarhetens hav) 10. Mare Nectaris (Nektarhavet)

Kratre: 11. Tycho 12. Copernicus 13. Kepler 14. Plato 15. Grimaldi 16. Archimedes 17. Aristoteles 18. Posidonius 19. Ptolemaios 20. Stevinus

Eksempler på hva du kan forvente å se i et 8- til 10-tommers teleskop under gode atmosfæriske forhold: Dobbelthopen (to åpne stjernehoper) i Perseus, gasskjempen Jupiter og de fire galileiske måner, og til slutt Oriontåken (emisjonståke).

Stjernehimmelen sett mot sør ca 1 mai kl 04

Sett mot vest/nordvest rett etter solnedgang kl 22

Sett imot sør ca 1 mai kl 23

Merkur passasjen 9 mai 2016 kl 13:12 til 20:42

Dette er et bilde fra 8 november 2006.

Forrige gang en Merkurpassasje kunne oppleves på Jorden var 8. november 2006, og fra Norge må vi helt tilbake til 7. mai 2003. Etter den kommende passasjen 9. mai blir det tre år til neste gang vi får oppleve dette sjeldne fenomenet, men det er først i 2141 at vi får oppleve en mer langvarig Merkurpassasje!

Merkurpassasjen 9. mai 2016 blir den første som vi har kunnet se fra Norge siden 2003. Passasjen begynner kl. 13.12 norsk tid. Kl. 16.57 er Merkur lengst inne på solskiven, og kl. 20.42 forlater Merkur solskiven, og passasjen slutter. Varigheten blir dermed hele 7 timer og 30 minutter, noe som gjør dette til den mest langvarige Merkurpassasjen sett fra Jorden siden 1970. En like langvarig passasje inntreffer i 2095, men vi må vente helt til 2141 for å finne en passasje med enda lenger varighet.

Merkurpassasjen kan i sin helhet ses fra hele landet, men ved avslutningen står Solen bare 4-8 grader over horisonten, lavest lengst øst. Det er derfor viktig med fri sikt i nordvestlig retning for å få med den aller siste fasen. Vi må vente hele 33 år på neste Merkurpassasje som blir like synlig som årets sett fra Norge.


Enda et bilde tatt 8 november 2006 ble tatt med SOT-instrumentet om bord på
romteleskopet Hinode.

Merkurpassasjen 9. mai 2016: Hvordan observere?

Se aldri på Solen uten tilstrekkelig beskyttelse! I motsetning til Venus, er Merkur for liten til at vi kan se den med solformørkelsesbriller, og man kan ikke benytte slike briller i kombinasjon med kikkert – brillene ville rett og slett smeltet! Her beskriver vi hvordan du trygt kan observere det sjeldne fenomenet.

Det er imidlertid et par gode og helt trygge måter for å få oppleve dette unike fenomenet:

  • Projisering av Solen på en skjerm med kikkert. Se ikke direkte på Solen i kikkert, heller ikke i søkekikkert! Rett inn kikkerten mot Solen (uten å se gjennom kikkerten eller søkekikkerten) og hold et hvitt ark bak kikkerten. Juster deretter avstanden slik at solskiven blir passe stor. Juster skarpheten ved å skru på fokuseringshjulet på kikkerten. Slik projisering kan kun gjøres med linsekikkerter (ikke prismekikkerter som du kan se i med begge øynene).
  • Du kan også bruke spesialutstyr som Venuscope eller Sunspottere.
Passasjen begynner kl. 13.12, i det Merkur berører solranden. Dette kalles 1. kontakt. Tre minutter senere er hele planeten inne på solskiven, og dette kalles 2. kontakt. Tredje kontakt inntreffer kl. 20.37 når Merkur berører solranden på motsatt side av solskiven, og er på vei til å forlate denne. Kl. 20.41 er hele Merkur utenfor solranden, og passasjen slutter. Dette kalles 4. kontakt.


Merkurs bane over solskiven 9. mai 2016.

Den første merkurpassasjen som ble observert

Den første som observerte en merkurpassasje var Pierre Gassendi den 7. november 1631, til tross for at Johannes Kepler  hadde forutsagt både en merkur- og en venuspassasje en stund tidligere. Gassendi, som for øvrig både var astronom, filosof, prest, vitenskapsmann og matematiker (utrolig hva de hadde tid til på den tiden …) gjorde et mislykket forsøk på observere venuspassasjen en måned senere, men som følge av unøyaktige astronomiske tabeller, forsto han ikke at passasjen ikke var synlig fra det meste av Europa, inkludert Paris.


Pierre Gassendi var det første mennesket som så Merkur gli over solskiven.
Gassendi har også fått et månekrater oppkalt etter seg.

Når forekommer en Merkur passasje (og en Venus passasje)?

Merkurpassasjer inntrer 13-14 ganger per hundre år mens Venuspassasjer skjer ca. hver 105. år – og da par med 8 år i mellom.

Årsaken til at vi oftere får oppleve at Merkur passerer over solskiven enn Venus, er at Merkur befinner seg nærmere Solen og derfor beveger seg raskere i sin bane. Intervallene mellom Merkurpassasjer som opptrer i november er 7, 13 eller 22 år, mens intervallene mellom de som opptrer i mai, er 13 eller 33 år. Merkurpassasjer inntreffer med andre ord enten i mai eller november.

Av samtlige Merkurpassasjer som fant sted og vil finne sted mellom 1601 og 2300, opplever vi jordboere 94 slike og 67 % av dem skjer i november måned. Årsaken er at under en maipassasje er Merkur nær aphel (lengst fra Solen), mens under en novemberpassasje er den nær perihel (nærmest Solen).

Perihelpassasjer skjer oftere både siden Merkur beveger seg hurtigere i banen når den befinner seg i perihel og dermed kan nå krysningspunktet mellom baneplanene til Merkur og Jorden raskere og også fordi planeten er nærmere Solen og av den grunn har mindre parallakse (avstand fra Jordens baneplan).

Under maipassasjene har planeten en vinkeldiameter på 12 buesekunder, og passasjene skjer ved det punkt hvor Merkur passerer jordbaneplanet fra nord mot sør. Under novemberpassasjene har Merkur en vinkeldiameter på 10 buesekunder, slik at disse passasjene opptrer når Merkur passerer jordbaneplanet fra sør mot nord. Under mai-passasjene er Merkurs diameter en 158-del av Solens, mens den under november-passasjer er bare en 194-del av Solens.

Merkurpassasjer skyves stadig fremover i året – før 1585 opptrådte fenomenet i april og oktober.

Merkurpassasjer kan oppleves forskjellig fra ulike deler av verden.

Under noen Merkurpassasjer opplever vi at Merkur bare så vidt stryker borti Solen, mens man fra andre steder vil kunne oppleve en full eller delvis passasje (der Merkur ikke er fullstendig inne på solskiven). Både Merkurpassasjen 15. november 1999 og 28. oktober i år 743 var slik. Den neste delvise passasjen skjer i mai 2391.


Simulering av Merkurs 52 minutter lange besøk på solskiven 15. november 1999.
Illustrasjon: Tomruen / Wikipedia

Hvor mange Merkurpassasjer får du oppleve de neste årene?

De siste Merkurpassasjene som fant sted var 15. november 1999, 7. mai 2003 og 8. november 2006, og den neste vi får oppleve etter 2016-passasjen skjer 11. november 2019. Men deretter må vi smøre oss med tålmodighet i hele 13 år – helt til 2032.

Merkurs bane er temmelig spesiell og gjør at dens avstand til Solen varierer fra 46 til 70 millioner kilometer i motsetning til Venusbanen som varierer med bare rundt 1,5 millioner kilometer (108 939 000 km - aphel til 107 477 000 km - perihel). I tillegg er Merkurs banehastighet dobbelt så høy ved perihel (når planeten er nærmest Solen i sin bane) enn når den befinner seg i aphel (lengst unna Solen).

Merkur avviker også hele 7 grader fra Jordens baneplan, noe som i høyeste grad innvirker på antallet merkurpassasjer og hvordan disse oppleves.

Solen 1 mai.

Månen

Månefasene

NymåneVoksende halvmåneFullmåneAvtagende halvmåne
6 mai13 mai21 mai29 mai
  • 06.05 - Ny måne. Månen vil ligger på samme side av jorda som solen, og vil ikke være synlig på nattehimmelen. Denne fasen skjer kl 19:29 UTC. Dette er den beste tiden av måneden for å observere lyssvake objekter som galakser og stjernehoper, fordi det ikke er måneskinn som ødelegger.
  • 5. og 6 mai - eta aquaridene meteor sverm. Den eta aquaridene er en over gjennomsnittet sverm, i stand til å produsere opptil 60 meteorer i timen på det meste. Det meste av aktiviteten er sett på den sørlige halvkule. I den nordlige halvkule, kan den nå om lag 30 meteorer i timen. Den er produsert av støvpartikler etterlatt av komet Halley, som er kjent og observert siden antikken. Svermen varer årlig fra 19 april til mai 28. Det topper i år på natten mellom kveld 5 og morgenen den 6. mai. Numånen vil sikre en mørk nattehimmel. Best visning vil være fra et mørkt sted etter midnatt. Meteorer vil utstråle fra stjernebildet Aquarius, men kan dukke opp hvor som helst på himmelen.
  • 14 mai - Internasjonal Astronomi dag. Dette er en årlig begivenhet ment å gi et middel for samhandling mellom allmennheten og ulike astronomi entusiaster, grupper og fagfolk. Temaet for Astronomi dag "Gi astronomi til folket", og på denne dagen vil astronomi- og stargazing klubber og andre organisasjoner rundt om i verden planlegge spesielle arrangementer. Du kan finne ut om spesielle lokale arrangementer ved å kontakte din lokale astronomi klubb eller planetarium. Du kan også finne mer om astronomi dag ved å sjekke nettsiden for den astronomiske League.
  • Mai 21 - Full måne, 'Blue Moon'. Månen er plassert på motsatt side av jorda i forhold til solen og dens ansikt vil være vil være fullt opplyst. Denne fasen skjer på 21:15 UTC. Denne fullmåne var kjent av tidlige indianerstammer som 'Full Flower Moon' fordi dette var den tiden på året da vårblomster dukket opp i overflod. Denne har også vært kjent som 'Full Corn Planting Moon' og 'Milk Moon'. Siden dette er den tredje av fire fullmåner i denne sesongen, er det kjent som en blå måne. Denne sjeldne kalenderhendelsen skjer bare en gang hvert femte år, noe som gir opphav til begrepet "once in a blue moon." Det er normalt bare tre fullmåner i hver årstid (vinter, vår, sommer og høst). Men siden fullmåne inntreffer hver 29.53 dager, vil noen ganger en sesong inneholde 4 fulle måner. Den ekstra fullmåne er kjent som en blå måne. Blå måner oppstår i gjennomsnitt en gang hvert 2,7 år.
  • 22 mai - Mars i opposisjon. Den røde planeten vil være på sitt nærmeste til Jorden og dens ansikt vil være fullt opplyst av sola. Den vil være lysere enn noen annen tid på året, og vil være synlig hele natten lang. Dette er den beste tiden for å se og fotografere Mars. En middels stor teleskop vil tillate deg å se noen av de mørke detaljer om planetens oransje overflate.

Mars at opposition

Sun, 22 may at 13:10 CEST 11:10 UTC

Dominic Ford, Editor
From The Outer Planets Feed

Mars will be well placed for observation, in the constellation Scorpius. It will be visible for much of the night, reaching its highest point in the sky at around midnight local time.

From Oslo it will be difficult to observe as it will appear no higher than 8° above the horizon. It will be visible between 00:30 and 01:57. It will become accessible at around 00:30, when it rises 7° above your southern horizon, and then reach its highest point in the sky at 01:13, 8° above your southern horizon. It will become inaccessible at around 01:57 when it sinks to 8° above your southern horizon.

Mars in coming weeks

Over the weeks following its opposition, Mars will reach its highest point in the sky four minutes earlier each night, gradually receding from the pre-dawn morning sky while remaining visible in the evening sky for a few months.

A chart of the path of Mars across the sky in 2016 can be found here, and a chart of its rising and setting times here.

The position of Mars at the moment it passes opposition will be:

ObjectRight AscensionDeclination ConstellationMagnitudeAngular Size
Mars15h56m40s-21°36'Scorpius-218"

The geometry of the solar system

This optimal positioning occurs when Mars is almost directly opposite the Sun in the sky. Since the Sun reaches its greatest distance below the horizon at midnight, the point opposite to it is highest in the sky at the same time.

At around the same time that Mars passes opposition, it also makes its closest approach to the Earth – termed its perigee – making it appear at its brightest and largest.

This happens because when Mars lies opposite the Sun in the sky, the solar system is lined up so that Mars, the Earth and the Sun form a straight line with the Earth in the middle, on the same side of the Sun as Mars.

The time of Mars's perigee is an especially good time to observe it, since it neighbors the Earth in the solar system and has the greatest variation of all of the planets in its distance from the Earth. This in turn leads to a large variation in its apparent size and brightness.

Mars's distance from the Earth can vary between 0.36 AU and 2.68 AU, meaning that its disk varies in diameter between 25.68" and 3.49".

When it passes opposition, Mars sweeps past the Earth rather quickly, and so only appears large and bright in the sky for a few weeks.

On this occasion, Mars will lie at a distance of 0.51 AU, and its disk will measure 18.4 arcsec in diameter, shining at magnitude -2.0. Even at its closest approach to the Earth, however, it is not possible to distinguish it as more than a star-like point of light without the aid of a telescope.

η-Aquarid meteor shower

Fri, 06 may

Dominic Ford, Editor
From The Meteor Showers Feed

May 5th and 6th before dawn: The Eta Aquarid Meteor Shower

The η–Aquarid meteor shower will reach its maximum rate of activity on 6 May 2016. Some shooting stars associated with the shower are expected to be visible each night from 24 Apr to 20 May.

The maximum rate of meteors expected to be visible from a dark location is around 40 per hour (ZHR). The Moon will be 29 days old at the time of peak activity, and so will present minimal interference.

The radiant of the η–Aquarid meteor shower is at around right ascension 21h50m, declination -01°, as shown by the green cross on the planetarium above. At midnight, it appears 17° below your north-eastern horizon from Oslo (click to change). All of the meteors will appear to be travelling directly outward from this point, as indicated by the white lines drawn above.

The best place to look to see as many meteors as possible is not at the radiant itself, but at any dark patch of sky which is around 90° away from it, since it is at a distance of around 90° from the radiant that meteors will typically appear at their brightest.


The Eta Aquarid Meteor Shower
Image: Stellarium/IM

M5 is well placed

Wed, 11 may

Dominic Ford, Editor
From The Deep Sky Feed

Across much of the world the globular cluster M5 (NGC 5904) in Serpens will be well placed for observation. It will reach its highest point in the sky at around midnight local time.

At a declination of +02°04', it is visible across much of the world; it can be seen at latitudes between 72°N and 67°S.

From Oslo (click to change), it will not be observable, since you live so far north that the summer sky is too bright for it to be visible at any time.

At magnitude 5.8, M5 is quite faint, and certainly not visible to the naked eye, but can be viewed through a pair of binoculars or small telescope.

The precise position of M5 is as follows:

ObjectRight AscensionDeclination ConstellationMagnitudeAngular Size
M515h18m30s+02°04'Serpens Caput 5.817"

Conjunction between the Moon
and Jupiter

Sun, 15 may at 10:23 CEST 08:23 UTC

Dominic Ford, Editor
From The Conjunctions Feed

The Moon and Jupiter will make a close approach, passing within 1°54' of each other.

From Oslo (click to change), the pair will become visible at around 22:22 (CEST) as the dusk sky fades, 34° above your south-western horizon. They will then sink towards the horizon, setting 6 hours and 2 minutes after the Sun at 03:45.

At the moment of closest approach, the Moon will be at mag -12.1, and Jupiter at mag -2.2, both in the constellation Leo.

The pair will be too widely separated to fit within the field of view of a telescope, but will be visible to the naked eye or through a pair of binoculars.

The precise positions of the Moon and Jupiter at the moment of closest approach will be as follows:

ObjectRight AscensionDeclination ConstellationMagnitudeAngular Size
The Moon10h57m20s+06°04'Leo -12.129'52"
Jupiter10h59m40s+07°53'Leo -2.238"2

Solsystemets indre planeter 1 mai:

De ytre planetene 1 mai:

Sol og måne opp og nedgangstider.

    SolaMånen
DatoAge of MoonOppSydNedKonst.OppSydNedKonst.
2016mai 12404:3812:3420:31Væren02:5707:4612:47Vannmannen
2016mai 22504:3612:3420:33Væren03:2108:3914:09Vannmannen
2016mai 32604:3312:3320:35Væren03:4309:3215:35Fiskene
2016mai 42704:3112:3320:38Væren04:0510:2617:04Fiskene
2016mai 52804:2812:3320:40Væren04:2711:2118:34Væren
2016mai 62904:2612:3320:42Væren04:5312:1920:04Væren
2016mai 7 004:2312:3320:45Væren05:2313:1821:30Tyren
2016mai 8 104:2112:3320:47Tyren06:0014:1822:47Tyren
2016mai 9 204:1912:3320:49Tyren06:4615:1723:51Tvillingene
2016mai10 304:1612:3320:52Tyren07:4316:15-----Tvillingene
2016mai11 404:1412:3320:54Tyren08:4817:1000:42Krepsen
2016mai12 504:1212:3320:56Tyren09:5818:0201:22Krepsen
2016mai13 604:0912:3320:58Tyren11:1018:5001:52Løven
2016mai14 704:0712:3321:00Tyren12:2219:3602:16Løven
2016mai15 804:0512:3321:03Tyren13:3320:2002:36Løven
2016mai16 904:0312:3321:05Tyren14:4321:0302:54Jomfruen
2016mai171004:0112:3321:07Tyren15:5221:4503:10Jomfruen
2016mai181103:5812:3321:09Tyren17:0122:2803:26Jomfruen
2016mai191203:5612:3321:11Tyren18:1023:1103:44Vekten
2016mai201303:5512:3321:14Tyren19:1823:5604:03Vekten
2016mai211403:5312:3321:15Tyren20:24-----04:26Skorpionen
2016mai221503:5112:3321:17Tyren21:2800:4204:54Skorpionen
2016mai231603:4912:3321:20Tyren22:2601:3005:28Skorpionen
2016mai241703:4712:3421:21Tyren23:1702:1906:11Skytten
2016mai251803:4512:3421:23Tyren23:5903:0907:04Skytten
2016mai261903:4412:3421:25Tyren-----04:0008:06Steinbukken
2016mai272003:4212:3421:27Tyren00:3404:5109:15Steinbukken
2016mai282103:4012:3421:29Tyren01:0305:4210:31Vannmannen
2016mai292203:3912:3421:31Tyren01:2806:3311:50Vannmannen
2016mai302303:3712:3421:32Tyren01:4907:2413:12Fiskene

Månedens bilde

Hubble Image of the Bubbel nebula NGC 7635

mage:AURA/STScI, ESA, NASA, Hubble Heritage Team

The seven light-year diameter Bubble Nebula is the result of a fierce solar wind ejected from the O-type star above and to the left of its centre.   The star is several hundred thousand times more luminous that our Sun and 45 times more massive.   The nebula lies some 7,100 light years distant in the Constellation Cassiopeia.   This image was taken to commemorate the 26th anniversary of Hubble's launch in 1990.

May: Look for the Great Red Spot on Jupiter


Observe The Great Red Spot
Image: NASA

This list gives some of the best late evening times (in UT) during May to observe the Great Red Spot (which is unusually vivid this year) which should then lie on the central meridian of the planet.

3rd 00:225th 21:5210th 21:01
12th 22:3917th 21:4819th 23:27
24th 22:3629th 21:4531st 23:24

May 7th - one hour before sunrise: Saturn, Mars and Antares


Saturn and Mars close to Antares
Image: Stellarium/IM

The stars: The evening May Sky


The May Sky in the south - after sunset
The map shows the constellations seen in the south after sunset.

The constellation Gemini is now setting towards the south-west and Leo holds pride (sic) of place in the south with its bright star Regulus.  Between Gemini and Leo lies Cancer - which is well worth observing with binoculars to see the Beehive Cluster at its heart.   Below Gemini is the tiny constellation Canis Minor whose only bright star is Procyon.  Rising in the south-east is the constellation Virgo whose brightest star is Spica.  Though Virgo has few bright stars it is in the direction of of a great cluster of galaxies - the Virgo Cluster - which lies at the centre of the supercluster of which our local group of galaxies is an outlying member.   High overhead in the north is the constellation Ursa Major which also contains many interesting objects.

The Constellation Gemini


Gemini

Gemini - The Twins - lies up and to the left of Orion and is in the south-west during early evenings this month. It contains two bright stars Castor and Pollux of 1.9 and 1.1 magnitudes respectivly. Castor is a close double having a separation of ~ 3.6 arc seconds making it a fine test of the quality of a small telescope - providing the atmospheric seeing is good! In fact the Castor system has 6 stars - each of the two seen in the telescope is a double star, and there is a third, 9th magnitude, companion star 73 arcseconds away which is alos a double star! Pollux is a red giant star of spectral class K0. The planet Pluto was discovered close to delta Geminorum by Clyde Tombaugh in 1930. The variable star shown to the lower right of delta Geminorum is a Cepheid variable, changing its brightness from 3.6 to 4.2 magnitudes with a period of 10.15 days

M35 and NGC 2158

This wonderful image was taken by Fritz Benedict and David Chappell using a 30" telescope at McDonal Observatory. Randy Whited combined the three colour CCD images to make the picture

M35 is an open star cluster comprising several hundred stars around a hundred of which are brighter than magnitude 13 and so will be seen under dark skies with a relativly small telescope. It is easily spotted with binoculars close to the "foot" of the upper right twin. A small telescope at low power using a wide field eyepiece will show it at its best. Those using larger telescopes - say 8 to 10 inches - will spot a smaller compact cluster NGC 2158 close by. NGC 2158 is four times more distant that M35 and ten times older, so the hotter blue stars will have reached the end of their lives leaving only the longer-lived yellow stars like our Sun to dominate its light.


The Eskimo Nebula, NGC2392, Hubble Space Telescope
To the lower right of the constellation lies the Planetary Nebula NGC2392. As the Hubble Space Telescope image shows, it resembles a head surrounded by the fur collar of a parka hood - hence its other name The Eskimo Nebula. The white dwarf remnant is seen at the centre of the "head". The Nebula was discovered by William Herschel in 1787. It lies about 5000 light years away from us.

The constellation Leo


Leo

The constellation Leo is now in the south-eastern sky in the evening. One of the few constellations that genuinely resembles its name, it looks likes one of the Lions in Trafalger Square, with its manem and head forming an arc (called the Sickle) to the upper right, with Regulus in the position of its right knee. Regulus is a blue-white star, five times bigger than the sun at a distance of 90 light years. It shines at magnitude 1.4. Algieba, which forms the base of the neck, is the second brightest star in Leo at magnitude 1.9. With a telescope it resolves into one of the most magnificent double stars in the sky - a pair of golden yellow stars! They orbit their common centre of gravity every 600 years. This lovely pair of orange giants are 170 light years away.

Leo also hosts two pairs of Messier galaxies which lie beneath its belly. The first pair lie about 9 degrees to the west of Regulus and comprise M95 (to the east) and M96. They are almost exactly at the same declination as Regulus so, using an equatorial mount, centre on Regulus, lock the declination axis and sweep towards the west 9 degrees. They are both close to 9th magnitude and may bee seen together with a telescope at low power or individually at higher powers. M65 is a type Sa spiral lying at a distance of 35 millin klight years and M66, considerably bigger than M65, is of type Sb. Type Sa spirals have large nuclei and very tightly wound spiral arms whilst as one moves through type Sb to Sc, the nucleus becomes smaller and the arms more open.


The galaxies M65 and M66


M65 - Type Sa spiral, 9.3 magnitude M66 - Type Sb spiral, 8.9 magnitude

The second pair of galaxies, M95 and M96, lie a further 7 degrees to the west between the stars Upsilon and Iota Leonis. M95 is a barred spiral of type SBb. It lies at a distance of 38 million light years and is magnitude 9.7. M96, a type Sa galaxy, is slightly further away at 41 million light years, but a little brighter with a magnitude of 9.2. Both are members of the Leo I group of galaxies and are visible together with a telescope at low power.


The galaxies M95 and M96


M95 - Type SBb spiral, 9.7 magnitude M96 - Type Sa spiral, 9.2 magnitude

There is a further ~9th magnitude galaxy in Leo which, surprisingly, is in neither the Messier or Caldwell catalogues. It lies a little below lambda Leonis and was discovered by William Herschel. No 2903 in the New General Catalogue, it is a beautiful type Sb galaxy which is seen at somewhat of an oblique angle. It lies at a distance of 20.5 million light years.


The 8.9th magnitude, type Sb, Galaxy NGC2903

The Constellation Virgo


Virgo
Virgo, rising in the east in late evening this month, is not one of the most prominent constellations, containing only one bright star, Spica, but is one of the largest and is very rewarding for those with "rich field" telescopes capable of seeing the many galaxies that lie within its boundaries. Spica is, in fact, an exceedingly close double star with the two B type stars orbiting each other every 4 days. Their total luminosity is 2000 times that of our Sun. In the upper right hand quadrant of Virgo lies the centre of the Virgo Cluster of galaxies. There are 13 galaxies in the Messier catalogue in this region, all of which can be seen with a small telescope. The brightest is the giant elliptical galaxy, M87, with a jet extending from its centre where there is almost certainly a massive black hole into which dust and gas are falling. This releases great amounts of energy which powers particles to reach speeds close to the speed of light forming the jet we see. M87 is also called VIRGO A as it is a very strong radio source.


The Giant Elliptical Galaxy M87 HST image showing the jet

Below Porrima and to the right of Spica lies M104, an 8th magnitude spiral galaxy about 30 million light years away from us. Its spiral arms are edge on to us so in a small telescope it appears as an elliptical galaxy. It is also known as the Sombrero Galaxy as it looks like a wide brimmed hat in long exposure photographs.


M104 - The Sombrero Galaxy

The constellation Ursa Major


Ursa Major

The stars of the Plough, shown linked by the thicker lines in the chart above, form one of the most recognised star patterns in the sky. Also called the Big Dipper, after the soup ladles used by farmer's wives in America to serve soup to the farm workers at lunchtime, it forms part of the Great Bear constellation - not quite so easy to make out! The stars Merak and Dubhe form the pointers which will lead you to the Pole Star, and hence find North. The stars Alcor and Mizar form a naked eye double which repays observation in a small telescope as Mizar is then shown to be an easily resolved double star. A fainter reddish star forms a triangle with Alcor and Mizar.


M81 and M82

Ursa Major contains many interesting "deep sky" objects. The brightest, listed in Messier's Catalogue, are shown on the chart, but there are many fainter galaxies in the region too. In the upper right of the constellation are a pair of interacting galaxies M81 and M82 shown in the image below. M82 is undergoing a major burst of star formation and hence called a "starburst galaxy". They can be seen together using a low power eyepiece on a small telescope.

Another, and very beautiful, galaxy is M101 which looks rather like a pinwheel firework, hence its other name the Pinwheel Galaxy. It was discovered in1781 and was a late entry to Messier's calalogue of nebulous objects. It is a type Sc spiral galaxy seen face on which is at a distance of about 24 million light years. Type Sc galaxies have a relativly small nucleus and open spiral arms. With an overall diameter of 170,000 light it is one of the largest spirals known (the Milky Way has a diameter of ~ 130,000 light years).


M101 - The Ursa Major Pinwheel Galaxy

Though just outside the constellation boundary, M51 lies close to Alkaid, the leftmost star of the Plough. Also called the Whirlpool Galaxy it is being deformed by the passage of the smaller galaxy on the left. This is now gravitationally captured by M51 and the two will eventually merge. M51 lies at a distance of about 37 million light years and was the first galaxy in which spiral arms were seen. It was discovered by Charles Messier in 1773 and the spiral structure was observed by Lord Rosse in 1845 using the 72" reflector at Birr Castle in Ireland - for many years the largest telescope in the world.


M51 - The Whirlpool Galaxy

Lying close to Merak is the planetary nebula M97 which is usually called the Owl Nebula due to its resemblance to an owl's face with two large eyes. It was first called this by Lord Rosse who drew it in 1848 - as shown in the image below right. Planetary nebulae ar the remnants of stars similar in size to our Sun. When all possible nuclear fusion processes are complete, the central core collpses down into a "white dwarf" star and the the outer parts of the star are blown off to form the surrounding nebula.


M97 - The Owl Planetary Nebula Lord Rosse's 1848
drawing of the Owl Nebula

Sol og måne tider

Oppgangs- og nedgangstider for sol og måne blir beregnet med et biblotek som heter NOVAS. Dette gjøres en gang i døgnet. Jeg har funnet det hos US Naval Observatory. Det bruker bibloteker fra JPL/NASA, reinspikka rocket science med andre ord.

NOVAS gir bare posisjonen for det enkelte himmellegme, jeg har selv laget algoritmene som beregner opp og nedgangstider. Erik og Per har vært med og kontrollert beregningene.

Thanks a lot, and keep up the good work to USNO and NASA. We has used NOVAS to calculate the celestial positions for the sun and the moon on this homepage. Those positions are then used to calculate rise and set times, and the phase of the moon.

Kaplan, G., Bangert, J., Bartlett, J., Puatua, W., & Monet, A. 2009, User's Guide to NOVAS 3.0, USNO Circular 180 (Washington, DC: USNO)

Vi har fått organisasjonsnummer

Hei,
Ja så er Stavanger Astronomiske Forening endelig registrert i Brønnøysund-registeret. Det betyr at dere som tipper/spiller på lotto/Viking lotto kan gå inn og velge foreningen som mottaker av grasrot-andelen. Håper at flest mulig registrerer foreningen. Du kan velge om du vil søke på navnet, eller på organisasjonsnr. 985569274.

12 aug. 2010

ASTEROIDENE

SAF sin ungdomsavdeling. Holder til på Vitenfabrikken i Sandnes. Møte tirsdag annenhver uke, kl. 18:00

Asteroidene blir annonsert gjennom skolene, men det går an å henvende seg på Vitenfabrikken også.

Datoer for 2016: 8/2, 22/2, 7/3, 4/4, 2/5.

Les mer hos Vitenfabrikken.

STØTT SAF!

Foreningen etablerte et fond med formål om å få et bedre teleskop til observatoriet. Vi har nådd målet i september 2007. Takk til alle som har vært med å støtte foreningen.
Etterhvert som vi får rigget teleskopet på plass i observatoriet, er det på sikt planer om kamera. Om du har lyst til å bidra med støtte til dette, så er bankkonto nr.:
3201 35 62309